Et sted å minnes

Få av finalistene i konkurransen om minnestedene etter 22. juli har forslag som fungerer både for sentrum og Utøya.

Kunstanmelder Mona Pahle Bjerke
Kunstanmelder
Dahlberg Sørbråten

DYPE SÅR: Jonas Dahlbergs Utøya-monument vil fjerne et stykke av fjellet for å skape et sår i landskapet.

Foto: KORO
Dahlberg permanent

HÅPLØS INNGRIPEN: Dahlbergs skisse for regjeringskvartalet vil lage et slags amfi utenfor Høyblokka.

Foto: KORO
Jeremy Deller Sørbråten

ENKELT OG VERDIG: Jeremy Dellers forslag til Utøya-minnesmerke

Foto: KORO
Jeremy Deller Oslo

MALPLASSERT: Jeremy Dellers forslag til minnesmerke i regjeringskvartalet

Foto: KORO
Olav Christopher Jenssen and LPO arkitekter 3

KLISSET MASSE: Olav Christopher Jenssens «Det varme berget» forbløffer NRKs anmelder.

Foto: Ola Nymo Trulsen / NRK
Haugen Zohar permanent

VARM SKJØRHET: Haugen Zohars fargerike glassteppe tar opp i seg publikums minnegjenstander.

Foto: KORO
Haugen Zohar 1

JØDISK SKIKK: Haugen Zohars 69 minnevarder representerer de drepte på Utøya.

Foto: Ola Nymo Trulsen / NRK

Frem til 4. mars kan man i Rådhusgalleriet i Oslo studere finaleutkastene til minnesteder for terrorhandlingene den 22. juli 2011.

Les: En av disse får utforme 22. juli-minnestedet

Etter en åpen prekvalifiseringsrunde, der 300 bidrag kom inn, valgte man ut de åtte finalistene som nå stilles ut.

Blant kravene til minnestedene har vært at navnene til alle de 77 drepte skal fremgå på minnestedet i Oslo, mens navnene på de 69 personene som ble drept på Utøya, skal fremkomme på minnestedet i Hole.

Alle minnestedene skal lages av samme kunstner eller arkitektkontor, og man ønsker at det skal være en formmessig, eller konseptuell forbindelse mellom de to minnestedene.

Les også: Desse har ansvaret for 22. juli-minnesmerka

Erindringssår

Det slår meg der jeg vandrer rundt blant utkastene, at det er svært få som har klart å lage gode forslag både for Regjeringskvartalet og for Utøya.

Den svenske kunstneren Jonas Dahlberg er et eksempel. Han har laget et knallsterkt prosjekt, der han foreslår å skape et dypt utsnitt av landskapet ved rett og slett å fjerne et stykke av fjellet.

Fjellets snittflate skal poleres slik at det får en gravsteinsaktig overflate, der de 69 navnene skal stå. Dette juvet i terrenget er et brutalt bilde på det dype såret 22. juli er i vår kollektive bevissthet.

Dahlbergs forslag til Regjeringskvartalet er dessverre svært lite vellykket.

Her foreslår han å lage en slags forsenkning i plassen utenfor Høyblokka; en slags amfiteateraktig arkitektur. Dette er en håpløs inngripen i den arkitektonisk sett karakteristiske plassen.

I pakt med naturen

Et annet eksempel er den berømte britiske kunstneren og kuratoren Jeremy Deller.

I motsetning til Dahlberg ønsker han nettopp ikke å gripe inn i naturen på Sørbråten, men vil snarere fremheve opplevelsen av stedet, landskapet og den ladede utsikten mot Utøya, og forslår kun en benk, og en høyreist bauta med de dreptes navn.

Et enkelt og verdig prosjekt. Men heller ikke han klarer å følge opp med noe godt forslag for Regjeringskvartalet.

Han foreslår å skape en slags knaus med spredte trær og busker midt i kvartalet, en installasjon som ut fra modellen og tegningene fremstår som ganske malplassert.

Det er flere fjell blant utkastene.

Den berømte norske kunstneren Olav Christopher Jenssens prosjekt «Det varme berget» er et forslag som forbløffer meg. Fjellet er formet i bronse, og er varmegivende.

Det ser ut som en uformelig, brun klissete masse, og gir høyst upassende assosiasjoner.

Eldgammel jødisk skikk

Slik jeg ser det er det bare Haugen Zohar Arkitekter som har klart å lage forslag som fungerer for begge stedene.

Så hvis man altså skal forholde seg til den føringen som er gitt fra regjeringen om at det skal være en og samme kunstner, peker disse seg ut som det suverent beste alternativet.

For Sørbråten/Utøya har de utformet 69 belyste varder av stål, en for hver av de drepte, der man i kan legge en sten på varden som aktiv minnehandling.

Dette er en eldgammel jødisk skikk, der man som mange husker fra Steven Spielberg «Schindlers liste», legger steiner på graven for å hedre den døde.

Fargerikt glassteppe

Prosjektet for Regjeringskvartalet er et intrikat og vakkert.

Det hele innledes med en temporær installasjon som også er en innsamlingsstasjon.

Denne er formet som en gigantisk lanterne bestående av små rom eller hyller, der man kan komme og legge inn en rose, en gjenstand, en liten tekstil eller hva det måtte være som for den enkelte knytter an til terrorhendelsene.

På Hadeland Glassverk vil disse elementene bli støpt inn i mursteinsformede glassteiner som skal bli del av et enormt glassteppe utenfor regjeringsbygget.

Teppet vil bli fargerikt, men det vil også i kraft av materialet ha en viss gjennomsiktighet.

Det visuelle referansen her er rosetoget, som står som et bilde på de positive følelsene av samhold og mellommenneskelig varme som oppsto i dagene og ukene etter den 22. juli.

Flott metaforikk

Teppet er bærer av enkle, sterke symboler. Et teppe er noe vi forbinder med varme, omsorg, det er noe beskyttende, samtidig er det laget av glass, noe vi forbinder med sårbarhet, noe som kan gå i stykker for oss.

Denne varmen og skjørheten, og alle de konkrete minnene som kommer til å ligge nedfelt i dette glassteppet, gjør det til en veldig spesiell installasjon.

Altfor mange av forslagene handler om å trekke skogen, eller svaberget inn i Regjeringskvartalet, som et lite stykke Utøya i byen.

Eller man skaper voldsomme innretninger ved Tyrifjorden, som det spanske arkitektkontoret Estudio SIC, som lanserer ideen om en gigantisk plattform ut i fjorden.

Også her skiller Haugen Zohar seg ut gjennom sin lydhørhet ovenfor de to svært ulike stedene.

Vardene er et diskret menneskeskapt spor i naturen, som står på talefot med berget, fjorden, engen og skogen.

På samme måte er det veldige glassteppet en utpreget urban installasjon, som forholder seg aktivt til byrommet omkring seg.

Den 27. februar blir det avgjort hvordan minnestedene etter 22. juli skal utformes. 
Kunstnere pleier ofte å konfrontere og stille kritiske spørsmål - men hva skjer når de må prøve å trøste, lege og ta hensyn? 
Er det mulig å lage et 22. juli-minnesmerke som formidler de riktige følelsene?
Programleder Helle Vaagland.

TV: Se intervjuer med flere av kunstnerne og arkitektene som deltar i konkurransen i ukens Nasjonalgalleriet.