Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme, skrev Henrik Ibsen i «Vildanden». Kanskje er det slik at når man har båret på livsløgnen lenge nok og den til slutt henter deg inn, så er det ikke mer igjen.
Hos den amerikanske dramatikeren Arthur Miller er det slik. Jaget etter å lykkes og illusjonen om at man gjør suksess når det motsatte er et faktum, river i stykker en hel familie uten at noen egentlig forsøker å stoppe ferden mot mørket.
Klassiker
Det er et av etterkrigstidens store drama regissør Trond Espen Seim har gitt seg i kast med i sin debut som teaterregissør. Han valgte seg Atle Antonsen og Laila Goody som Bill og Linda Loman, ekteparet skjebnen brutalt skal innhente.
Begge var opplagte valg, og Seim skriver i programmet at han ønsket å gi fru Loman større plass i denne oppsetningen. Den kunne godt vært større.
Gå seg til
Solide skuespillere som Olav Waastad, nevnte Goody og Jan Sælid, 80-tallslåter i moderne arrangementer og en kjent komiker i hovedrollen er likevel ikke nok til at dette blir en usedvanlig kveld i teateret.
Det er som om forestillingen ikke helt har knadd seg til.
Mulighetene i Olav Myrtvedts scenografi utnyttes bare delvis, musikken kunne spilt en større rolle og fått større plass, det samme kunne den handelsreisendes kone. Mulighetene i nettopp musikk og scenografi kunne gitt et stykke der livsløgnen piplet frem der ordene ikke har plass, og dette kunne styrket forestillingen.
Forestillingen fungerer greit, men bærer preg av uutnyttede muligheter.
Olav Waastad (t.v.) og Espen Alknes spiller sønnene Biff og Happy.
Foto: Øyvind EideNyanser
Atle Antonsen klarer seg i rollen som Billy Loman. Men en bærende rolle som denne trenger større nyanser i tekstfremføring og kroppsspråk.
Denne rollen krever uttrykksvariasjon, ikke bare i de store bevegelsene, men minst like mye i de små. Her har Antonsen et noe begrenset register.
En karakter som Billy Loman må spilles på en slik måte at det går an å tro at han både kan le og gråte. Han behøver ikke gjøre det, men han må ha det i seg. Slik er det ikke her.
Dette kompenseres med kranglescener i stedet. Det fungerer helt greit, men det er som om noe mangler.
Å gripe
Atonsen debuterer på Nationaltheateret med rollen som Willy.
Foto: Øyvind EideOg slik er det jo også: Noe mangler. Sannheten. Å stikke fingeren i jorda, å kalle en spade for en spade. Livsløgnen infiserer familien, og Antonsen spiller fornektingen godt.
«En handelsreisendes død» er absolutt et relevant stykke, plassert i vår tid og med noen 80-tallsinspirerte tilbakeblikk. Et godt ensemble skulle fått muligheten til å utvise enda større variasjon.
En vegg full av vinduer der kun ett av dem brukes, og bare en gang, er et eksempel på at her ligger mulighetene åpne. Det gjelder bare å gripe dem.
