Karen Frøsland Nystøyl
kulturnytt@nrk.no
En scene i knallfarger møter publikum i stykket «Ekteskap på vidt gap». Rosalilla interiør, turkis gulv og grønne rekvisitter gir forventninger om karikatur, komedie og klovneri – forventninger som bare til dels blir innfridd.
Åpent ekteskap
Nordland teater og Nationaltheatret i Oslo samarbeider om norgespremieren på Fo og Rames kjente komedie. Etter premieren i Oslo skal stykket på turné i Nordland.
På scenen står Anne Krigsvoll og Reidar Sørensen som Hun og Han, og fra første stund er det tydelig at ekteskapet ikke er inne i sin aller beste fase.
Tematikken oppleves noe datert: Kona forsøker gjentatte ganger å ta livet av seg på grunn av mannens notoriske sidesprang – selv om han har overtalt henne til å leve i et åpent ekteskap. Hun vil eie ham, mens han vil erobre andre. Sånn går nu dagan helt til hun finner ut at hun må forsøke å leve på samme vis. Det takler ikke mannen. Ikke i det hele tatt.
Ingen ting overrasker
Saftig språk og gjenkjennelige situasjoner og tematikk er ikke nok til å gjøre dette til en uovertruffen teateropplevelse. Det er noe som mangler. Forventningene om komikk som ligger i det scenografiske landskapet innfris bare delvis, nemlig i replikkene. Men ikke alt er like vellykket. Midtveis i stykket er en Jon Fosse-parodi de godt kunne spart seg.
Dario Fo og Franca Rame ønsker å provosere og underholde. Men her er det ikke noe som overrasker, egentlig. Det har nok mest med tematikk, selve teaterteksten å gjøre.
Dette er ikke politisk satire, men kan leses som en sosial kritikk av ekteskapet. Men ikke bare, stykket er åpent for ulike tolkninger. Faktisk får både radikale og konservative sine syn bekreftet i denne forestillingen – ekteskapet som institusjon kritiseres, men det gjør også det åpne ekteskapet.
Savner fysikk
Komedie er så mye bedre dersom den fysiske komikken får spille en større rolle enn den gjør her. Fo og Rame står i en gammel italiensk gjøglertradisjon, og det er synd at regissør Piotr Cholodzinski ikke velger å ta hensyn til det.
Mot slutten av stykket ser vi likevel tendensene hos en tiltagende desperat Reidar Sørensen. Men det skulle vært mer av dette – eller en annen type scene.
Forventningene om frodig spillestil blir aldri helt innfridd. Men noen typiske Fo-trekk er likevel med: De episke vendingene, som at skuespillerne kommenterer seg selv, snakker om at de befinner seg i fiksjonen, kommenterer sitt eget spill og blir enige om å gjøre scener om igjen, er helt i Fos ånd.
