Fortellingen "Det er Ales" nøster opp lange tråder i forfatterskapet - og til Beckett og Bergman. Denne boka viser hvorfor det blir stadig vanskeligere å finne noen norsk samtidsforfatter som når opp til Jon Fosse. Boka skildrer fem generasjoner i en slekt ved fjorden, et velkjent sted for folk som har lest eller sett tidligere tekster av Fosse. Særlig romanen "Naustet" (1989) og dramaet "Ein sommars dag" (1998) henger tett sammen med Jon Fosses nye fortelling.
Asle, en ung mann, forsvinner etter en sein kveld i robåt på fjorden i 1979. Han kommer aldri tilbake, og kjæresten hans, Signe, står 23 år seinere og ser ut over fjorden, fra huset de bodde sammen i, huset som har tilhørt Asles familie i generasjoner.
Personene blir sett
Hennes lengsel etter mannen hun var glad i, glir over i noe jeg i mangel av et bedre ord vil kalle "syner". Signe "ser" gjennom det tomme og såre minnet om Asle de som levde i huset før dem. Personene og tankene glir i hverandre. Selv navnene på de to viktigste personene består av samme fire bokstaver: Asle og tippoldemoren Ales.
I et av synene står Ales på stranda og brenner smalehovud i flammene fra et bål. Bålet går igjen som et varsel eller et livstegn midt i alt det dystre mørket. Også barnebarnet til Ales heter Asle, og også han dør, som sjuåring, på fjorden i 1897.
Det store rommet i teksten
Hva er dette? Noe av styrken i Jon Fosses tekster er at de er åpne. Det er store rom i dem, også mellom personene. Det uendelige rommet driver noen lesere til vanvidd, mens andre ikke kan holde opp å lese.
Jeg hører til de siste. Og jeg legger merke til at "Det er Ales" blir enda bedre når den leses sammen med andre Fosse-bøker. Som "Prosa frå ein oppvekst" (1994), der det også finnes en gutt som heter Asle. Allerede på side 14 i boka vil han stikke av midt i arbeidet og ta en tur på fjorden i båt. Eller i poesien til Fosse, der unge menn og hele slekter reiser ut i båt på fjorden i dikt etter dikt.
Bare en solo: Bestemor
At forfatteren også har en god porsjon humor og selvinnsikt, kommer fram i stykket "Lilla". Det publiseres sammen med stykket om Ibsens kone Suzannah, som ble produsert av NRK Drama, sendt i NRK1 nyttår 2004.
I "Lilla" er hovedpersonen en rockegitarist som gjennom mye av stykket blir latterliggjort av resten av bandet fordi han bare kan spille én solo på gitaren. Den har han kalt "Bestemor". Gitaristen i "Lilla" og lyrikeren Fosse har med andre ord noe felles.
Fortellingen "Det er Ales" er på en merkverdig måte både svært åpen og en svært tett. Den rommer hele fem generasjoners erfaring med savn og død. Samtidig knytter den an til kristendommens mest voldsomme offertradisjoner med sauebrenningen på stranda, eller med små beskrivelser av Asle i setninger med kiasmer, eller kors-struktur: "han er mørkret, mørkret er han".
Skriver Gud inn igjen
Den unge Asle i boka dør på selve sjuårsdagen. Det er en sterk scene der foreldrene kommer bærende med ham opp fra stranda. Ales kommer mot dem fra Gamlehuset og sier, nesten brutalt, til foreldrene Brita og Kristoffer:
"Må ikkje stå slik, seier Gamle-Ales
Herrens vegar er uransakelege, seier ho
Han har det godt, Asle, no, han er hos Gud i Himmelen, så ikkje sørgje, de, seier ho
Det finst ein god Gud, sier ho
og Gamle-Ales tar den eine handa si, med dei stutte krumma fingrane, opp til auget og stryk med peikefingeren langsetter auget
Ein god Gud, sier ho
og så bøyer Gamle-Ales hovudet og rykkingar går gjennom skuldrene hennar og så berre står ho der, ho berre står, slik også Kristoffer og Brita berre står der, og Brita med Asle i armane sine."
Hvordan skal vi lese dette, 50 år etter at Samuel Beckett og Ingmar Bergman skrev troen på en god Gud helt ut av litteraturen og kunsten? "Det er Ales" er til tross for sine 70 sider en stor og kompleks fortelling. Jon Fosse forfølger ikke bare tråder i sitt eget forfatterskap. Han tar opp temaer som få forfattere har klart å behandle med tilsvarende kraft siden Beckett skrev "Mens vi venter på Godot" i 1952, eller siden Bergman laget filmen "Nattvardgästerna" i 1961, der han med stor intensitet stiller spørsmålet om hva som gjør livet mulig å leve. Slike spørsmål leder Jon Fosses bok inn mot, gjennom skildringen av en uutgrunnelig god bestemor: Det er Ales.
Av Tom Egil Hverven
Kulturnytt og Boktilsynet, NRK P2, 3. mars 2004
Fosses to dramaer "Lilla / Suzannah" er også utgitt i én bok
av Samlaget i 2004.
Lyd og video
Se også