Baluba på Badeland

Trollet er en skummel karakter i eventyret om Bukkene Bruse. Når han sniker seg etter dem til Badeland, er han kjip og urettferdig – med vilje. Det gjør Bukkene Bruse på Badeland til en interessant teaterforestilling.

Bukkene Bruse på Badeland

TRO MOT OPPHAVET: Gilles Bergers scenografi ivaretar stilen fra Gry Moursunds illustrasjoner, mener NRKs anmelder.

Foto: L-P Lorentzen / Oslo Nye

Bukkene Bruse på Badeland

KJIPING: Trollet er den mest interessante karakteren i stykket, mener NRKs anmelder.

Foto: L-P Lorentzen / Oslo Nye
Bukkene Bruse på Badeland

FLISLAGT: Badelandet er kledd i kalde hvite fliser, mens dukkene og spillerne gir forestillingen farge og fart.

Foto: L-P Lorentzen / Oslo Nye

Da Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund i 2009 ga ut boken Bukkene Bruse på Badeland, visste de nok lite om hvordan de skulle endevende norske barns forhold til folkeeventyret.

De tre brødrene er på vei til setra for å gjøre seg fete – som vanlig – da det dukker opp et lysende skilt med den fristende tittelen Badeland.

De minste overtaler den største, og de stikker dit i stedet for over broa. Men trollet følger etter, og det blir baluba på Badeland.

Gull hvis det glimrer

Etter 110.000 bøker (minst) i til sammen 21 opplag (minst), kan det nå være duket for en ny gullalder for de tre geitene og deres agenter. For Oslo Nye Teater har laget figurteater av boken.

Nå er det ikke første gang de tre bukkene og badelandet går til scenen, Barneteatret Vårt i Ålesund hadde urpremiere på teaterversjonen i 2014.

Oslo Nye har fått med seg kompaniet Cirka Teater, og forestillingen er dramatisert av Tine Thomassen.

Flere forestillinger i Oslo var utsolgt allerede før premieren, og på nyåret turnerer geitene i Sør-Norge med Riksteatret. Alt ligger til rette for suksess – igjen. Men forventningene er også høye.

Evner å overraske

Det er blitt en fin forestilling, blant annet fordi den evner å overraske.

Boken er morsom å lese for både voksne og barn, men når den nå er laget teater av, har Thomassen og Cirka Teater gjort det geniale å lage plass til litt alvor midt i et ellevilt badelandbesøk.

Det er genialt fordi det gir forestillingen egenart, og fordi den setter seg i kroppen.

For det er ikke bare enkelt når den store bølla gjør livet utrivelig for andre fordi han skal ta bomba.

Trollet i oss

Karakterene er bygd ut i denne dramatiseringen. Bukkene er blitt tydeligere karakterer: storebror mer ansvarsfull og konservativ, den midterste mer uredd, den miste enda mer klar for alt som er gøy.

Det fører også til at den største bukken opplever kjærligheten i et magisk øyeblikk.

Men det er trollet som er den mest interessante karakteren i skuespillet. Spilt i heldekkende drakt av Ingrid Liavaag, tramper det inn med en mildere stemme enn forventet, mindre ond enn forventet, men mye kjipere enn man kunne se for seg at et troll kan være (og da snakker vi litt).

Trollet er rett og slett ute etter å ødelegge for andre. Kludre til, såre, gå i veien. At karakteren trollet ikke er bygd ut som utilgjengelig fæl og ond, gjør at publikum kjenner ham igjen og kjenner seg igjen i ham.

Og da blir det kjipt når trollet bare gjør tilværelsen trist og urettferdig for andre. Dette våger teaterforestillingen å dvele ved, og det skal de ha ros for.

Dvelingen er lang nok til å gi ekstra kraft til finalen, men det er ikke det viktigste: Barna får kjent på følelsene, og de rekker å kjempe litt med dem også.

På premieren var det flere som gråt av sympati med revepappa og revebarn og tre små griser som brutalt blir skjøvet ut av badeland. For her er cluet: Trollet kunne valgt annerledes.

Snill hvis du vil

Og nettopp i dette nærmer forestillingen seg en grunnleggende tematikk: At det går an å være snill selv om man ikke har så lyst til det.

Når trollet er så slemt som det er, motiverer det bukkenes heltemot i supersklia, der de gir trollet en exit som er spektakulær i all sin enkelhet, og som fungerer superfint i små saler (hvordan de løser det i større kulturhus til våren, blir spennende å se).

Trollet som karakter er bygd slik at det går an å fortsette diskusjonen videre: Hva kunne bukkene gjort for å få trollet til å velge annerledes? Er trollet virkelig bare slemt?

Slik karakteren er spilt, viser det at det finnes noe godt i trollet.

Hva kunne bukkene, teateret, vi, gjort for å få dette frem? At forestillingen tematisk trekkes så langt, varmer et kritikerhjerte.

Involverer barna

Et annet fint punkt som også varmer det samme hjertet, er henvendelsen til barna før forestillingsstart.

Det vanlige er en teatermedarbeider som forteller de voksne at mobiler må slås av og slikt, og det gjøres også her.

Men så spør medarbeideren om barna har lyst til å hjelpe henne med å blåse ut sallyset. Og det er det klart de vil.

Det er noe fint i den henvendelsen, for noen barn synes det er skummelt når sallyset går av og scenelyset går på, men nå får barna være med og starte forestillingen. Pluss i boka, Oslo Nye.

Skrot blir magi

Gry Moursunds illustrasjoner er godt ivaretatt i Gilles Bergers scenografiske univers. Berger jobber til vanlig fargesterkt og fargerikt. Her er dukker som kan nikke av seg selv, bukker som går seg vill i glemmekassa og magiske dusjer og sklier.

Badelandet i seg selv er kledd i kalde, hvite fliser, her er det dukkene og spillerne som må gi badelandet farge og fart.

Scenografien er laget med tanke på turné, og Bergers verden er det nærmeste en kommer et turnerende flislagt eventyrlandskap. Figurene er laget av skrot og plast funnet i fjæra. Cirka Teater har gjort det til sitt varemerke å lage dukker av gjenbrukt materiale.

Famlende start

Det er mange karakterer med i forestillingen, turnert av seks dyktige dukkespillere. Til tider har de det travelt.

Starten på forestillingen oppleves noe famlende, men vil helt sikkert spille seg inn etter hvert.

Det er mange rekvisitter i sving og mye som skjer, samtidig møter vi bukker med større dyp i seg enn forventet, kan hende har dette noe med opplevelsen av famlende start å gjøre.

Boka er en morsom reise, i teateret skal vi møte noen karakterer som har tenkt noen litt nye tanker siden sist.

Så er det musikken, komponert av Martin Smidt. Folketonepreget med opp-tempo og spennende orkestrert med bukkehorn, didgeridoo, munnharpe og kaldtvannsfløyte, blant annet.

Et noe komplekst lydbilde, men det er flott at norsk barneteater prøver seg på noe litt utenfor allfarvei. Dessverre faller en del av sangtekstene bort i musikknumrene.

Det er alltid noe å savne: Litt mer dyrelyder i replikkene (ba-a-a-adeland), slike ting. Men alt i alt er dette godt gjennomført av Oslo Nye og Cirka Teater.

Denne forestillingen har mot i seg til å glede en teaterkritiker og nok ablegøyer til å glede de som ikke primært er på jakt etter alvor og substans. Men ta deg i vare for trollet! Det ligner deg mer enn du tror.

Kulturstrøm

  • Radioteatret lager «Snøsøster»