Bruce Springsteens nye plate ”Magic” slippes denne uken. Her har han igjen The E Street Band i ryggen, og resultatet er en jevn og ganske god Springsteen-plate uten de helt store øyeblikkene.
Ser fremover og skuer tilbake
Bruce Springsteen er inne i en god stim og meget produktiv for tiden. Han slo godt an og redefinerte seg selv som folk-sanger med forrige plate, ”We Shall Overcome: the Seeger Sessions”. På ”Magic” møter vi en Springsteen som både ser fremover og skuer tilbake. Noen steder låner Springsteen brokker fra sin beste periode. ”Livin’ in the Future” for eksempel, er i partier nesten en blåkopi av ”Tenth Avenue Freeze Out” fra klassikeren ”Born To Run”.
Bruce Springsteen, 'Magic'.
Oppdatert og rufsete
På ”Magic” sitt mest vellykkede videreføres det samme soundet som Springsteen ble tilført av produsent Brendan O’Brien på forrige plate sammen med the E Street Band, ”The Rising” fra 2002. Lydbildet er oppdatert og tidvis ganske rufsete, hvilket kler Bruces låter godt. Det er ikke måte på friskt gitartrøkk i åpningssporet ”Radio Nowhere”. Dette river skikkelig.
Mindre slitsomt saxspill
De som hoppet av 80-tallets bombastiske Springsteen & the E Street Band kan noenlunde trygt henge seg på igjen nå. Den brølete og nesten parodisk maskuline vokalen, den store trommelyden og det ofte slitsomme saxspillet til Clarence Clemmons er heldigvis tonet ned og stort sett smakfullt bakt inn i miksen. Bare unntaksvis serveres vi trauste spor med en eim av danseband og gammelmodig Springsteen.
Melder seg inn i valgkampen
På ”Magic” føles det som om vi har hørt noen av de nære og dagligdagse historiene fra den vanlige manns Amerika før. Og melodiene til ”You’ll Be Coming Down” og ”Long Walk Home” er Springsteen på ren rutine. ”Magic” er mest interessant der Bruce på subtilt vis melder seg inn den amerikanske valgkampen. Dette politiske svartsynet handler om noe som har gått tapt i hans Amerika. Den akustiske og nakne folkmusikken på tittelsporet er flott, der Springsteen ser for seg en mystisk og mørk fremtid.
Har viljen og evnen
Mer mørk og fascinerende mytisk realisme får vi i neste spor. Gnistrende elektriske ”Last to Die” tar for seg fatale resultater etter handlinger gjort av konger og tyranner.
Bruce Springsteen viser for tida at han har viljen og evnen og til å prøve ut nye ting som ikke har vært en del av hans uttrykk før. Det er bra, og ”Magic” har mye fint ved seg. Men totalt sett blir platen vel traust i all sin brukbarhet og plasserer seg dermed bare midt på treet i Springsteen-katalogen.
