Hopp til innhold
Anmeldelse

Feiler på alle måter

Den ferske Morten Harket-biografien klarer hverken å vise frem mennesket eller artisten Morten Harket.

Forfatter Ørjan Nilsson og artist Morten Harket

BIOGFRAFI OM SOLO-ÅRENE: «Hjemkomst» handler om Morten Harkets liv mellom 1993 og 1998. Her er artisten sammen med forfatteren Ørjan Nilsson.

Foto: Forlaget Press
Bok

Hjemkomst: Morten Harket 1993-1998

Ørjan Nilsson

Biografi

2019

Press

Bildet på forsiden av «Hjemkomst» sier mye om Morten Harket:

I tunge støvler, shorts og med en oppkneppet lærvest på overkroppen sitter Harket kontemplerende, men bredbent, med en skrivemaskin foran seg. Landskapet, som kan være hvor som helst på kloden (for slik er Morten, en verdensmann), vier seg ut rundt ham.

Rundt halsen henger et tungt kors. Høyrearmen hviler på det venstre kneet og speiler Michelangelos Adam, som dovent strakk sin pekefinger mot Gud.

Harkets pekefinger? Den peker nedover, mot skrivemaskinen mellom beina hans.

Sånn kunne jeg sikkert fortsatt. Problemet er at det ikke blir en spesielt bra tekst av det, og det sier egentlig ikke spesielt mye om det jeg egentlig skal skrive om heller.

Det er også problemet til Ørjan Nilssons «Hjemkomst»: Det er ikke spesielt bra litteratur, og det sier ikke så mye om Morten Harket. Også er det tidvis veldig irriterende språk.

Soloartisten som vendte hjem

Journalist og forfatter Ørjan Nilsson, som også skrev den ditto tung-tittlede «Tårer fra en stein» om Paal Waaktar-Savoy i fjor, har valgt seg ut Morten Harkets solo-år fra 1993 til 1998. Da vendte en av Norges mest kjente menn nese og stemmebånd hjemover.

Hjem til norskspråklige utgivelser, Melodi Grand Prix-programledelse i duo med Ingvild Bryn, og leserbrev i Nordlandsposten etter dårlige anmeldelser av det første soloalbumet «Wild Seed».

Det er åpenbart i utgangspunktet en interessant reise.

Hvordan håndterer man overgangen fra å være en del av et bejublet og kommersielt vellykket band til å være soloartist?

Hvordan unngår man å spille «Take on me» på konserter?

Hvordan er det egentlig man får seg til å tro at Håvard Rems «Taktsameteret går» (Fra Harkets «Vogts Villa» (1996)) er en god tekst?

Ja vel, «Måneder går, vinter blir vår, taksameteret går», det er flott og sikkert sant dét, altså, men da bør det vel også vises i boka som tar for seg disse månedene og årene?

Den største svakheten til «Hjemkomst» er dessverre at den hverken går i dybden eller gir leseren det store bildet. Dermed feiler den på alle de måter en god biografi kan lykkes.

Skraper i overflaten

a-ha

Morten Harkets vei fra frontfigur til soloartist er åpenbart i utgangspunktet en interessant reise, mener NRKs anmelder.

Foto: NTB Arkivfoto / SCANPIX

Det er flere ganger boka skraper i overflaten av interessante aspekter ved personen Morten Harket, men hver gang den nærmer seg noe som virkelig blottlegger mer enn de lærvest-innrammede armene til Harket på forsiden, glir den ut i uvesentligheter eller videre i fortellingen.

Vi vil jo vite hvordan mer om hvordan det føles at «Wild Seed» blir underpromotert til den grad at Morten trekker seg fra kontrakten med Warner!

Hvordan gikk det inn på ham at «Vogts Villa» floppet?

Hva var det som fikk ham til å skrive «Heretter må pressen betale sine egne billetter til konsertene mine» i leserbrevet til Nordlandsposten?

Alt dette blir avspist med vage spørsmål fra forfatteren som - kanskje ikke overraskende - får vage svar. Man får dessverre heller ikke mange andre kilder til å belyse det som foregikk bak Harkets mørke lugg.

På samme måte feiler «Hjemkomst» i å sette Harket og hans kunstneriske produksjon i årene 93-98 i en større sammenheng. Selv Morten Harket lever ikke i et vakuum, og når man skal skrive om den kunstneriske produksjonen hans, fortjener den å settes i en større kulturell sammenheng.

Og så er det jo dette med språket, da. Allerede på bokas første sider blir man utsatt for alt fra:

«Blikket hviler skarpt utover den dovne topografien utenfor vinduet. Minnene kommer tilbake»

til:

«Det er på grensen til noe Chuck Norris-aktig over en del av tingene han sier».

Denne blandingen av det upresist muntlige og det oppstyltede går dessverre gjennom hele boka.

Noe positivt til slutt:

Galleriet av bilder i midten av «Hjemkomst» sier heldigvis mer enn tusen ord, og sammen med bildet på forsiden gir de i hvert fall følelsen av at man får et innblikk bak fasaden til Morten Harket.

Synd at boka ikke klarer å gjøre det samme.

Anbefalt videre lesing: