Fargerik Carmen i Bodø

George Bizets Carmen (1875) er operahistoriens svar på Michael Jacksons Thriller-album.

Omtrent hvert eneste nummer i denne operaen er en hit.

Carmen inneholder alle de elementer man assosierer med opera: elskov og hat, sjalusi og død. Legg til en total spilletid ikke så fryktelig mye lenger enn en vanlig Hollywoodfilm, og du har oppskriften på en operasuksess. En kjapp sjekk på nettstedet Operabase.com viser at operaen har ligget blant topp 3 på verdensbasis 11 av de 15 siste sesongene.

Distriktsopera på sitt beste

I så måte er det kanskje ikke til å forundre at Arktisk Filharmoni velger nettopp Carmen til å markere sitt tiårsjubileum, til tross for at de spilte samme opera i 2010, da med nåværende operasjef Espen Langvik i en av hovedrollene. Mannen bak den nye oppsetningen er Ronald Rørvik, en veteran innenfor faget med bøttevis av lokale operaproduksjoner under beltet.

I tillegg til å stå ansvarlig for regi og scenografi har Rørvik også oversatt teksten til norsk, i samarbeid med forestillingens koreograf Toni Herlofsson.

På den intime operascenen i Stormen Kulturhus viser Rørvik og Herlofsson en imponerende evne til å få profesjonelle, halvproffer, amatører og unge talenter til å spille på lag. Denne forestillingen turnerer et stort apparat: i tillegg til det vanlige oppbudet av solister, kor og barnekor har Herlofsson koreografert dans til alle orkestermellomspill.

Noen av de større scenene fikk et i overkant ivrig uttrykk, med litt for mye oppglødd bakspill fra koret. Som helhet fremstår forestillingen likevel som en imponerende samkjørt organisme. Jeg er fristet til å karakterisere dette som distriktsopera på sitt beste.

Sjarmen med Carmen

Regien som sådan er tradisjonell, og legger vekt på å gjøre handlingen tydelig også for mindre operavante publikummere. Kostymer og scenebilde plasserer oss utvetydig i Sevilla på 1800-tallet, og lyssetting i vekslende sterke farger etterlater liten tvil om hvem som er den mest ildfulle karakteren på scenen.

Samtidig må det påpekes av de mørke, brutale og dypt problematiske sidene ved denne operaen i liten grad ble fanget inn av lyskasterne. Carmen vasser i stereotypier om kvinnen som hore/madonna, og om den eksotiske «andre» redusert til pirrende fantasi for det mannlige blikk. Rørviks regi spilte uironisk på slike klisjéer, og fremsto dermed unektelig noe bakpå på et tidspunkt hvor operaverden rammes av den ene metoo-skandalen etter den andre.

Hvor er gutta?

En smule overraskende var det også at gatebarna som strømmer inn på scenen i flere av operaens scener besto utelukkende av gatejenter – det er nemlig Bodø Domkirkes Jentekor som utgjør barnekoret i denne forestillingen. De unge danserne fra Pias Ballettstudio imponerte på sin side med presis og uttrykksfull realisering av Herlofssons klassiske og vakre koreografi. Jenter hele gjengen, de også.

Ikke et vondt ord om jenter, men finnes det virkelig ikke en eneste slyngel i hele Bodø-området som kunne tenke seg å stå på en operascene? I så fall er det kanskje på tide å ta noen grep på rekrutteringsfronten.

(NB! Forestillingens spilles senere i Tromsø med et annet barnekor og andre ballettdansere. Dette avsnittet gjelder i så måte kun Bodø-oppsetningen.)

Varmen fra nord

Det er bare noen uker siden sist jeg hadde gleden av å høre Arktisk Filharmoni under sin sjefdirigent Christian Kluxen – den gangen i Lasse Thoresens spesialskrevne orkesterverk Lyden av Arktis.

Klangen i Stormen denne fredagskvelden føltes derimot som en varm bris fra sydlige breddegrader. Den unge danske maestro har trimmet de arktiske musikerne til et velsmurt operamaskineri, og ledet en så å si prikkfri fremføring av Bizets krevende partitur, med mange flotte detaljer i orkesteret.

Strålende Micaëla

De profesjonelle aktørene på scenen holdt et gjennomgående høyt nivå, til og med i mindre roller. Imponerende mange av disse har opphav fra de nordlige landsdeler.

Dette gjelder for eksempel sopranen Hamida Kristoffersen, som siden 2016 har vært en del av det faste ensemblet ved operaen i Zürich. Hun leverer et helstøpt portrett av den uskyldsrene, men besluttsomme Micaëla, Carmens etniske, moralske og seksuelle motstykke. Arien i tredje akt var ett av forestillingens absolutte høydepunkt. Badet i vakkert blått lys, og støttet av florlett velklang fra orkestergraven, fremsto Kristoffersens lyse lyriske sopran som både kraftfull og sårbar.

Soldat i trøbbel

Rollen som den forsmådde Don José, soldaten som dras mellom den forførende Carmen og den uskyldsrene Micaëla, synges av tenoren Thorbjørn Gulbrandsøy.

Han slo til med praktfulle topptoner, men manglet noe av den uanstrengte kraften i mellomregisteret som partiet krever, og kom derfor til kort i duettene med de to kvinnelige hovedrollene.

Trivelig toreador

Baryton Alexander Nohr klinger på sin side godt som toreadoren Escamillo, Don Josés rival, og trives åpenbart på scenen. Det var dog ikke vanskelig å skimte den joviale nordlendingen bak masken av latinsk machismo.

Jeg kunne tålt mer av den storskrytende drittsekken som alltid snapper de heiteste damene foran nesen på oss mer nevrotiske menn.

Carmen med slående eleganse

Forestillingens musikalske høydepunkt var utvilsomt sveitsiske Anna Traub som Carmen, selv om det må sies at hennes norsk i de talte dialogene til tider var en selsom opplevelse. Problemet var naturlig nok mindre påfallende i sangnumrene.

Og for noen numre dette var! Traubs mørke mezzosopran skapte et perfekt motstykke til den lyse og tindrende Micaëla, og hun turnerte Carmens slyngende vokallinjer med en slående eleganse og autoritet. Når Traub i tillegg overbeviser gjennom skuespill og danseprestasjoner, har man en Carmen av de sjeldne.

Noen få sangere synes å være født til denne rollen. Traub fremstår i denne forestillingen som en av dem.