Det er fint å gi barn troen på at de er sterke. Det er også fint å vise at det som kan synes vanskelig, likevel kan gå bra. Nettopp det er ambisjonen i Morten Hegseth og illustratør Linn Wolds barnebok «Tine og det magiske speilet», en bok som passer for barn fra seks år og oppover.
Oppbrudd
Sju år gamle Tine skal flytte fra Trondheim til Oslo. Hun må forlate bestevenninnen og alt det kjente for noe fremmed og nytt. Er det noe rart hun er sur?
Først og fremst er hun lei seg. Selv om de ikke forstår alt, er pappa og særlig Marlon, pappas kjæreste, flinke til å få frem smilet igjen. Tine er omgitt av voksne som vil henne vel.
På turen fra Trondheim til Oslo kommer de over et magisk speil i en gammel bruktbutikk. I speilet ser Tine en jente som ser sterk og fantastisk ut. Hun lover Tine å oppfylle fire ønsker. Kanskje blir ikke flyttingen så ille likevel?
Oppbyggelig
Journalisten Morten Hegseths debut som barnebokforfatter er ikke magisk, men helt grei. Han leverer en oppbyggelig historie med velkjente elementer: Oppbrudd, engstelse, hjelp fra gode / magiske krefter og til slutt en nyervervet innsikt i at man besitter uante krefter.
Iblant fungerer språket godt, som når mamma, som har en viktig birolle i fortellingen, sier til Tine at «Hvis Trondheim var sørpe og slaps, så var Oslo sol og saftis».
Ofte blir det likevel noe utvendig, både i den litt oppramsede fortellerstilen og i dialogene. Tine er hovedpersonen, og det er hennes følelser vi følger, likevel er historien fortalt med en utpreget voksen stemme.
Virkelig farlig blir det ikke, selv om både en skummel, skjeggete mann og en frekk jente som erter, truer med å forstyrre idyllen. Jenta, får vi endog høre fra Tines nyervervede venn, virker litt slem fordi hun ikke har det så bra hjemme.
Det blir noe vel terapeutisk ved det hele. Linn Wolds illustrasjoner bidrar til det sukkersøte preget. Digitale tegninger av Tine, Marlon og pappa alternerer med rosa sommerfugler. De flyr over sidene fra start til slutt. Og der blir Tine nærmest en sommerfugl selv, kledd i en gnistrende rosa kjole, svevende i Marlons armer. Godt tenkt, litt blekt utført.
Jeg savner mer sting, tydeligere detaljer, og en strammere fortelling.
Fargerikt fellesskap
At Tine bor sammen med Pappa og Marlon, gjør ikke Hegseth noe stort poeng ut av. Det er som det skal være. Slik åpner forfatteren barns blikk for at det er mange måter å være en familie på. Det mener jeg er en klar kvalitet ved boken.
Mamma er også en viktig voksenperson i Tines liv, selv om vi ikke får vite noe om i hvilke settinger de to er sammen. Men den dagen Tine begynner på den nye skolen, da er hun trygg mellom mamma og pappa – som også øyensynlig har et godt forhold til hverandre.
«Til Tine. Elsker deg, din råtass.» Dette er tilegnelsen i starten av boken, til den virkelige Tine, som visstnok er grunnen til at boken kom til.
Den ville stått seg på at forfatter og illustratør våget å være litt større råtasser selv.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.
