Anmeldelse

Storslått publikumsfrieri

Maja Lunde og Lisa Aisatos «Solvokteren» er en praktbok, gullinnrammet og grønnskimrende som den er. Klimafortellingen blir likevel for klam.

Maja Lunde, bokomslag "Solvokteren" og Lisa Aisato
Foto: Sturlason / Kagge forlag
Bok

Solvokteren

Maja Lunde

Illustrert av Lisa Aisato

Billedbok for barn

2020

Kagge

En kjent teaterregissør sa en gang, til en skuespiller som ble overmannet av sine egne følelser på scenen:

– Det er ikke du som skal gråte, det er de der ute, publikum i salen, som skal gråte!

Det samme kunne vært sagt til Maja Lunde og Lisa Aisato. I deres nye samarbeidsprosjekt «Solvokteren» gir de lite rom for lesernes følelser. Til det er boken for full av deres egne.

Utfordrer ikke

Jeg leser mye god vilje ut av denne barneboken, som er en inviterende praktbok, stor og tung i hånden, gullkantet og med et skimrende grønnskjær av vår og optimisme. Boken er ifølge forlaget den andre i årstidskvartetten, en serie som startet med adventsboken Snøsøsteren . Den ble en gedigen salgssuksess og ble klassiker-erklært allerede samme høsten som den kom, for to år siden.

Kan en forside lyve?

Her er jo blomster, insekter, sol og lykkelige, lekende barn – og hva skjer når vi blar opp? Lilja, en foreldreløs jentunge på vei inn i tenårene, kan knapt huske solen. Det evinnelige regnet strømmer ned i byen der hun bor, årstidene er borte, ingen har sett en solstråle de siste 12–14 årene.

Bestefar er hennes eneste familie, han er en trygg, men streng og distansert mann som dyrker grønnsaker i drivhuset sitt. Der er det Adgang forbudt for uvedkommende. Også Lilja er uvedkommende.

Illustrasjon, gammel mann, fra bildeboken "Solvokteren"

Hvilken hemmelighet bærer bestefar på, som gjør ham så trist og avvisende?

Illustrasjon: Lisa Aisato / Kagge

Glatt frieri

Ingen vil være i tvil om at bestefar og Lilja vil omfavne hverandre til slutt. Ingen vil heller tvile på at solen igjen vil vise seg på himmelen. Men hvor kommer denne Solvokteren inn i bildet?

Gjennom 200 sider – det er mye tekst og mange bilder – blir vi kjent med Gutten, som Lilja møter i den forbudte dalen der alt blomstrer og grønnsakene modnes selv om det alltid er vår. Gutten er lys og fager, lett gjenkjennelig i Aisatos fargemettede illustrasjoner.

Fra "Solvokteren" av Maja Lunde og Lisa Aisato

Solen kommer selvfølgelig tilbake i boken.

Foto: Lisa Aisato / Kagge forlag

Lisa Aisato har en egen evne til å fylle bildene sine med lys. Og hun vet å legge sorg i portrettene sine, som kan fremstå forbløffende naturtro. Faren med de store, fuktige barneøynene er at det blir noe utvendig med dem, noe glatt og upersonlig.

Nå er Aisato nettopp en illustratør som ikke er upersonlig, hun har en tydelig signatur. Det er bare å kaste et blikk på denne boken, så vil man kjenne igjen uttrykket.

Visst skildrer hun også både det triste grå og den fortvilte ondskapen som også ligger i fortellingen. Men som oftest gjengir hun akkurat det samme som teksten forteller. Det blir en dobbelt insistering på hva leserne skal tenke og føle.

Illustrasjon til boken "Solvokteren" av Maja Lunde og Lisa Aisato.

Et evig regn fyller dagene, nettene og årene i Liljas liv.

Illustrasjon: Lisa Aisato / Kagge

Noen gode unntak er det.

I et stort oppslag får vi et nærbilde av den sørgende Gutten, der den øverste delen av hodet er gjengitt i naturlige farger, mens resten er i grå blåtoner. Rundt ham, i det som kan sees som vann, synker små menneskeskikkelser til bunnen.

Fra "Solvokteren" av Maja Lunde og Lisa Aisato

Lisa Aisato er best når hun tilfører fortellingen noe ekstra.

Foto: Lisa Aisato / Kagge forlag

Jeg skulle ønske Aisato i større grad ville løsrive seg fra teksten. Det ville også ha løftet fortellingen.

Forglemmelig

Selve historien er grei nok. Noen har fanget solen. Resultatet er katastrofalt for menneskene. Kan Lilja, som tilfeldigvis oppdager hvor vakker verden kan være, redde både seg selv og landsbyen?

Vår, vakker dag, illustrasjon fra boken "Solvokteren" av Maja Lunde og Lisa Aisato.

Det er både lys og mørke i Lisa Aisatos illustrasjoner.

Illustrasjon: Lisa Aisato / Kagge

For meg blir historien for omstendelig. Det blir aldri spennende nok, aldri farlig nok. Språket er voksnere og mer allvitende enn hva jeg tror jeg-fortelleren Lilja besitter.

Maja Lunde går i fellen med å forklare i stedet for å vise frem.

Når hun går tett på, ned i detaljene, er hun god. Et sted kommer Lilja og Gutten over en falleferdig låve og rester etter ting menneskene som bodde der har eid. Noen har vært glade i det ødelagte fruktfatet i sanden. Noen har gredd håret sitt med den gamle hårbørsten. Hvor er disse menneskene nå?

I de nære observasjonene er Lunde en fin forteller.

«Solvokteren» vil ikke få samme klassikerstempel som «Snøsøsteren». Det er en bok som tar lang tid å lese og dessverre kort tid å glemme.

Anbefalt videre lesing:

Kulturstrøm

  • Google anklages for monopol i USA

    Det amerikanske justisdepartementet og 11 delstater saksøker Google for brudd på konkurranselover, melder Reuters. Google skal ifølge anklagen ha brukt sin dominerende markedsposisjon i internettsøk til å kvele konkurranse om reklame, ifølge AP.

  • Kittelsen-maleri på auksjon

    Maleriet «Andersnatten» av kunstnaren Theodor Kittelsen vert auksjonert bort i dag. «Andersnatten» frå 1903 vert sett på som eit av dei viktigaste verka i norsk kunsthistorie. Det er venta at prisen vil ligge på rundt ti millionar kroner.