Anmeldelse

Sjarmerende spion roter det til

Ian McEwan har beveget mange med bøker om terrorisme, krig, klimaendringer. «Serena», hans nye roman på norsk, tar leseren med til den første halvdelen av 70-tallet og en spionhistorie.

Ian McEwan
Foto: Gyldendal Norsk Forlag

I det første kapitlet av Ian McEwans nye roman møter vi hovedperson og jeg-forteller Serena Frome (utt: Froome). Fra et ståsted i nåtid beskriver hun hendelser som traff henne og elskeren hennes, Tom Hayes, mer enn 40 år tidligere. Det var da Serena, med fersk og svak matteeksamen fra Cambridge, ble vervet av etterretningsorganisasjonen MI5.

Ung spion

Det er med andre ord en spionroman Ian McEwan byr oss, lagt til de tidlige

Serena forside

syttiårene, da krisene i Nord-Irland, med væpnet konflikt og etterfølgende terrorisme red Storbritannia sammen med oljekrise og folkelig pessimisme. Den kalde krigen ble fremdeles utkjempet på tunge gir, mens striden mellom øst og vest også ble utkjempet på kulturens område. Det var der, i kampen om folks tanker, følelser og meninger, at Serena fikk sitt første selvstendige oppdrag; å knytte en ung forfatter til et prosjekt med det besynderlige kodenavnet Sweet Tooth – som for øvrig også er originalens tittel. Serena ikke bare lykkes med oppdraget, hun faller nesegrus for sitt objekt.

Ideologikjøp

Sweet Tooth forsøker på å skape ideologisk motvekt til venstresidas grep om litteraturen ved at MI5 ad omveier vil gi arbeidsstipender til utvalgte forfattere med mer moderate innfallsvinkler. Det er både tragikomisk og forankret i virkelige hendelser. Sammen med McEwans eleganse i fortelling og språk og det umulige kjærlighetsforholdet har fortellingen ingen problemer med å dra til seg leserens oppmerksomhet - det er både underholdende og interessant. Det siste skyldes også McEwans evne til å se sitt tema og dets tid med begge øyne samtidig. MI5s motiver er lurvete, metodene både klønete og udemokratiske. Samtidig slipper en enøyd venstreside heller ikke unna McEwans observante penn. Forenklinger og unnfallenhet når virkeligheten utfordrer dogmene går ikke forfatteren forbi.

Om litteratur

Serena er storkonsument av romaner og hun leser fort. Helst ville hun ha studert engelsk språk. Hun vil også helst at historiene skal ende noenlunde godt. Den litterære diskusjonen mellom Tom og henne er aldri påfallende dyp. Det forhindrer ikke at romanen beskriver en leser som utvikler seg i takt med den skriving og den litteratur hun møter gjennom Tom. Men – og viktigere – romanen blir også en historie om sin egen tilblivelse spesielt, og skriving generelt. Det skjer på snedig vis; knyttet til en slutt som udiskutabelt er både lur og elegant. Hvor godt man liker den, er en annen sak:

På et tidlig tidspunkt sier Serena til Tom, forfatteren, at hun ikke kan fordra at forfattere bruker litterære tricks for å få historien til å gå opp. Tom er uenig – å skape litterær virkelighet uten tricks lar seg ikke gjøre, mener han. Jeg er nok mest tilbøyelig til å dele Serenas syn – i dette tilfellet.

«Serena» er som allerede antydet både underholdende og interessant, i blant direkte morsom. Det er aldri noen tvil om at personene som befolker romanen er hel ved. Noen stor spionroman er det ikke, tross noen fine sjangerparalleller til en John LeCarré. Jeg tror da heller ikke det var McEwans hensikt – tidsbildet er langt viktigere. Like fullt tror jeg «Serena» vil bli stående som et tydelig, men lesverdig hvileskjær i Ian McEwans forfatterskap.

Oversettelse med problemer

Ian McEwan er en stilsikker forfatter, språket hans inneholder en rikdom på nyanser og bredde i ordvalg som gjør det verdt å lese for sin egen skyld. Derfor var det skuffende å gå fra McEwans originaltekst til Halvor Kristiansens oversettelse omtrent halvveis i boken. Det er vanskelig å tro at en oversettelse fra engelsk må fremstå så mye flatere enn originalen som tilfellet er her. At en referanse mellom ulike steder i teksten forsvinner og gjør sammenhengen uforståelig virker eksempelvis direkte slurvete. At noe av årsaken synes å ligge i hastverk, er kanskje en formildende omstendighet.

Kulturstrøm

  • Tubaist vant millionstipend

    22 år gamle August Schieldrop fra Oslo vant Equinors talentstipend på en million kroner, som har som formål å løfte unge norske talenter frem og være en døråpner for en internasjonal karriere. Juryformann Leif Ove Andsnes sier til NRK at årets vinner har en direkte, fascinerende musikkformidling og har allerede gjort mye for å fremme tubaen som soloinstrument. Hør mer i Studio 2 på P2 onsdag ettermiddag.

  • Nobelvinner til litteraturfestival

    Årets vinner av nobelprisen i litteratur, Abdulrazak Gurnah, kommer til Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i mai, skriver Dagbladet. Den tanzanianske forfatteren var relativt ukjent før han ble tildelt nobelpris i litteratur.

  • Sp vil ha Bøhler i NRK-råd

    Senterpartiet har innstilt tidligere Ap-topp Jan Bøhler som nytt medlem i Kringkastingsrådet, melder Aftenposten. Sp har innstilt tre kandidater: Tidligere statssekretær Morten Søberg og tidligere Karasjok-ordfører Anne Toril Eriksen Balto, i tillegg til Bøhler.