Det er ikke hver dag man får i hendene en bok som til forveksling ligner andre skjønnlitterære bøker, men utgir seg for å være noe annet. Den er riktignok tynn, denne boken – noe som er sørgelig uvanlig i våre dager – den er litt langsmal i formatet og tekstene er sjelden lenger enn et par sider. Den gir seg imidlertid ut for å være et notat. Ikke novellesamling, ikke fortellinger eller diktsamling, men notat.
Undrende og avvisende
Det verste er at det gir mening – det er notater; drøyt 40 år gamle Magna Bekks notater fra et liv, som hun stiller seg såvel undrende som undersøkende og i blant temmelig avvisende til. Notatene er ført i penn av debutanten Kjersti Rorgemoen. Vanlig er dette i alle fall ikke. Jeg nevnte vel en fenomenal tittel?
Grisen
Da jeg hørte Rorgemoen lese fra denne boken – under en debutantsekvens på kafeen Mono her i Oslo – påsto endog konferansier Ragnar Hovland at notatet har bokhøstens suverent sterkeste tittel. Etter litt research er det vanskelig ikke å gi Hovland rett: Notatet har nemlig tittelen ”Purkene snudde seg”.
Akkurat; purkene – som i hunkjønnsversjonen av pattedyret gris. Og forklaring finnes for den som vil ha – men da må det leses. Her skal det ikke røpes noe som kan ødelegge moroa. Men det handler unektelig også litt om griserøkt, Magna har vokst opp på en gård med griseavl og har vært frilans avløser. Visdomsord fra faren er ofte nær knyttet til grisefjøset og virkeligheten der. Men; vi skal heller ikke underslå at Magna også arbeider med en avhandling i animalsk pragmatikk ved Institutt for lingvistikk.
Muntert?
Det står med andre ord ikke til å nekte for at det blir mye munterhet og latter av å lese Kjersti Rorgemoens tekster. De er for så vidt ikke morsomme i og for seg. Noen av dem handler om riktig dystre og triste hendelser i Magna Bekks liv. Det er Magnas innfallsvinkler til dette livet, og Rorgemoens formidling av dem, som gjør det umulig å holde maska.
Sjenert dame
Et eksempel. Leseren forstår etter hvert at Magna Bekk ikke har så mye medfødt når det kommer til det sosiale. Hun er rett og slett selektiv i omgangen med andre mennesker. Sjenert, ville vi kalt det før i tiden. Noe som ikke forhindrer at hun en lang periode ødelegger fester ved å lete opp vertskapets eventuelle piano for så å spille på det. I teksten ”Beige og roleg” sier Magna for eksempel følgende om en spasertur med hunden Sonja:
Så sant som det er sagt! Men; det er jo ikke alle som problematiserer det på denne måten. Ikke sant? ”Purkene snudde” anbefales, med andre ord.
