Svenskene har sine bøker om lille Laban spøkelse. De har vært klassikere siden midt på 1960-tallet, skapt av ekteparet Inger og Lasse Sandberg.
Det er bøker som har gått hjem både hos barn og voksne gjennom en originalitet både i fortelling og strek, og som gir en liten dose livsfilosofi på en humoristisk måte.
Til foreldre som ønsker nye klassikere, som er like humoristiske, sprelske og originale: Bjørn F. Rørvik og Per Dybvigs serie om reven og grisungen, som nå kan feire jubileum med sin tiende utgivelse, er et must.
Historiene er gjenkjennelige, i den forstand at her er situasjoner og følelser barn møter om ikke hver dag, så ikke så langt i fra. Tegningene er rå, upolerte og har et driv i seg så blikket suges fast. Dette er stor kunst!
Å få det man ønsker seg
"Prikkesyken" er tittelen på årets bok. Den retthalede grisen har bestemt seg for at han er syk. Han oppsøker reven, som påtar seg rollen som lege. Så alvorlig syk er ikke grisungen, det handler mest om å få litt oppmerksomhet og kanskje en velsmakende medisin? Så da reven kommer med skummelt utstyr og dessverre ikke kan berolige med at behandlingen ikke vil gjøre vondt, roper grisungen "Jeg vil ikke være med mer! Time out!"
Sammen blir de enige om å utstyre grisungen med røde prikker - de er jo helt ufarlige - og så gå til kua for å be om medisin. Reven sender med ham en resept på brus og kokosboller som må inntas fire ganger daglig...
Lure triks
Så baller det på seg. Legen får flere pasienter enn han kunne ønske, men han har heldigvis noen knep på lur.
Nettopp det å være lur, å ha en mulig utvei, en løsning eller en oppfinnsom tanke, det er noe av essensen i bøkene til Rørvik og Dybvig. De rufsete dyrene, som jo snakker, handler og oppfører seg som mennesker, føyer seg inn i en tradisjon etter Milnes Ole Brumm og Rune Belsviks fortellinger om Dustefjerten.
Mye klokskap kan uttrykkes gjennom de i utgangspunktet begrensede figurene - som ikke er begrensede fordi de innehar alle de følelser og tanker som små og store mennesker kan ha. I en fortelling for barn blir figurene ufarlige nettopp fordi de er litt fomlete og dumme. Vi kan le av dem, gjennomskue skuespillet deres samtidig som vi kan le av oss selv.
Nyanser i tekst og bilde
Språklig er Bjørn Rørvik like frisk som Dybvig er med illustrasjonene. I dyrenes dialog forkommer både piping, jodling, rauting, mumling, skriking, undring, fnising, bæljing, roping, nikking og smiling. Det gjør godt å lese en tekst for barn der presisjonsnivået og nyanserikdommen er så velutviklet. Jeg sier - uten å betenke meg noe særlig om - Ja takk til ti nye bøker!
