Haltende hyllest av glemt pioner

I år har, litt overraskende, valget av festspillkomponist i Bergen falt på Anne-Marie Ørbeck.

Ørbeck døde i 1996, 85 år gammel. Det hadde åpenbart vært mer naturlig om hun opplevde denne æren mens hun fremdeles var i live.

Men det er, som kjent, bedre sent enn aldri.

Med valget av Ørbeck belyser Festspillene et kapittel fra norsk musikkhistorie som hittil har ligget delvis i mørke. For første gang noensinne er det mulig å oppleve et representativt utvalg av Ørbecks verk, fremført av musikere i toppklassen.

Det er i høyeste grad på tide.

En suksesshistorie

Gjenoppdagelsen Anne-Marie Ørbeck er utvilsomt en av de viktigste hendelsene i norsk musikkforskning de senere årene.

Ørbeck opplevde betydelig suksess både som pianist og komponist i Berlin mot slutten av 1930-tallet.

Høydepunktet kom i 1938, da urfremføringen av hennes «Concertino for klaver og orkester» ble kringkastet over hele Tyskland, med Ørbeck selv som solist sammen med Grosses Orchester des Deutschlandfunks.

Både kritikere og publikum var begeistret. Ørbecks forfriskende blanding av Grieg-inspirert nasjonalromantikk og Prokofjev-aktig neoklassisisme traff åpenbart tidsånden.

Isolasjon i Bergen

Ørbecks lysende karriere som pianist-komponist får imidlertid en bråstopp når krigen bryter ut.

Fra 1940 frem til sin død i 1996 bor Ørbeck i Bergen, med ektemann og etter hvert barn. Hun får aldri helt innpass i byens mannsdominerte musikkliv.

Dette til tross for at hun bruker krigsårene bruker til å komponere en stort anlagt symfoni – den eneste noensinne komponert av en norsk kvinne.

Jepp, du leste riktig.

Symfonien blir fremført av Bergen Filharmoniske Orkester i 1954, til stort bifall fra publikum. Men kritikerne rynker på nesen, og ingen norske orkestre følger opp med nye bestillinger.

Årsakene er helt sikkert sammensatte og komplekse, men faktum er uansett at Ørbecks produksjon etter 2. verdenskrig begrenser seg til et knippe mindre verk, hovedsakelig romanser, korsanger og klaverstykker.

Noe av dette er etter min mening av ypperlig kvalitet, som de to sonatinene for klaver, spilt inn på plate av Eva Knardahl og Jarle Rotevatn.

Fryd og vemod

Jeg må innrømme at det er med en blanding av fryd og vemod jeg opplever musikken til Ørbeck denne kvelden i Håkonshallen.

Det er vanskelig å unngå opplevelsen av at konserten viser en komponist som i altfor begrenset grad fikk utfolde sitt enorme talent.

Den starter forsiktig med Ørbecks «Melodi» for orkester (1939). Stykket ble skrevet for NRKs radioensemble Bergen, og jeg mistenker at Ørbeck klokelig holdt tilbake sine mer radikale impulser.

Resultatet ble et nokså anonymt sjangerstykke innenfor den lett søvndyssende kategorien «norsk nasjonalromantikk».

Sjeldne musikalske perler

Mer oppløftende er neste punkt på programmet. Det består av to sanger fra 1954-55: «So rodde dei fjordan» (tekst: Aslaug Vaa) og «Vill-Guri» (tekst: Tor Jonsson).

Begge disse er opprinnelig for sang og klaver, men ble orkestrert i 1962 i forbindelse med en fremføring året etter.

Utrolig nok er disse to sangene – til sammen snaue fem minutter musikk – det eneste Ørbeck skriver for stort orkester etter 1944.

Til gjengjeld er dette noen virkelig fantastiske minutter.

Kombinasjonen av Ørbecks melodiske treffsikkerhet, diskret moderne harmonikk og kyndige orkesterbehandling gjør disse små sangene til musikalske perler.

Slikt er det ikke mye av i forrige århundres norske musikkhistorie. Derfor er det synd at ikke Ørbeck fant anledning til å orkestrere flere av de omkring 20 sangene hun komponerte i løpet av karrieren.

Syrlig fløytemusikk

Fullt så fantastisk er ikke verket «Pastorale & Allegro» for fløyte og strykere, som Ørbeck komponerte i 1959 på bestilling fra Harmoniens solofløytist Hans Stenseth.

Ørbeck dyrker her et mer syrlig uttrykk, muligens inspirert av komponister som Sjostakovitsj og Britten.

Verket er riktignok strammere og mer poengtert i uttrykket enn Ørbecks tidligere orkesterverk, men fremstår likevel som en litt akademisk og upersonlig stiløvelse.

Ikke helt helstøpt

Størst forventninger denne kvelden er det knyttet til Ørbecks «Concertino for klaver og orkester» (1937), som altså ikke har vært fremført siden 1947.

Concertinoen er utvilsomt et vitalt verk, preget av rikhet på ideer, briljant solostemme, up-to-date harmonikk og blendende orkesterteksturer.

Ørbecks ambisjon har åpenbart vært å skrive et flashy shownummer som kombinerer nordisk tonefall og kontinental chic. Som så ofte ellers når det gjelder Ørbeck går mine assosiasjoner i retning av tidlig Prokofjev. Eller en slags munter Bartok i hallingtakt.

Et helstøpt verk er Concertinoen likevel ikke.

Den bærer i for stor grad preg av ideer og formdeler som henger bare sånn halvveis sammen. Det neste temaet er enten til forveksling likt det forrige, eller noe helt annet.

Inntrykket jeg sitter igjen med, er et verk som ikke helt fester seg.

Driver NRK med «kjønnet språk»?

Men vent litt nå, du halvgamle helstreite manneanmelder: Er Ørbeck egentlig radikal? Går hun vekk fra et «maskulint» ideal om organisk helhet og utvikling?

Kanskje det. Men da burde bruddflatene vært krassere og mer uforutsigbare. Og de formmessige svakhetene preger i langt mindre grad symfonien hun komponerer noen få år senere.

Dette viser at Anne-Marie Ørbeck var som alle andre komponister: Hun ble bedre etter hvert.

Hadde Ørbeck komponert et par klaverkonserter etter krigen, ville vi etter alt å dømme hatt verdifulle supplement til tilsvarende verk av Harald Sæverud og Geirr Tveitt.

Til forskjell fra i hvert fall Sæverud, var altså Ørbeck en pianist på internasjonalt nivå. Faktisk må hun, så vidt jeg kan bedømme, ha vært den største pianist-komponist Norge har fostret etter Agathe Backer Grøndahl, uansett kjønn.

Da er det desto mer vemodig å konstatere at hennes karrieremessige høydepunkt var å bli festspillkomponist et halvt århundre for sent.

NB! På Festspillenes avslutningskonsert 7. juni spiller Bergen Filharmoniske Orkester Ørbecks Symfoni. Don't miss it.