- TITTEL: Opprinnelse
- FORFATTER: Dan Brown
- FORLAG: Cappelen Damm
Det foregår omtrent slik: Edmond Kirsch, Robert Langdons venn og tidligere student, har svingt seg opp som styrtrik gründer i datasvingen, som teknologibasert sannsiger og fremtidsforsker.
Nå har han gjort den største oppdagelsen siden Kopernikus, han har avslørt selve hemmeligheten om menneskets opphav og mål.
Dette virker truende på de store religionene – de kan miste sin berettigelse. Avsløringen skal skje med en storstilt presentasjon i Guggenheim-museet i Bilbao, samtidig som begivenheten skal strømmes til millioner av seere verden over.
Rober Langdon er invitert. Det er ikke en admiral i den spanske marinen, men han er der allikevel. Det går galt. Svært drama oppstår. Det spanske kongehuset er sterkt involvert, bokens kvinnelige helt er kronprinsens forlovede og direktør for Guggenheim-museet.
Sterkt innblandet er også den mektige katolske kirken, en rivaliserende kirke, en hær av konspirasjonsteoretikere over hele internettet og selvsagt vår mann Langdon – professor i sosiologi og religiøs ikonologi.
Tom idébank
Hvis noe er nytt i denne boken, må det være at teknologielementet og at kunstreferansene er av nyere dato. Paul Gauguin er en av de eldste kunstnerne som omtales. Her finnes moderne kunst i lange baner, installasjoner inkludert.
Deler av bokens action er lagt til Barcelona og arkitekten Antoni Gaudis svære basilika La Sagrada Família. Den innledende dramatikken skjer i Guggenheim-muséet.
Ellers er rammeverket under det forutsigelige plottet lett å kjenne igjen fra tidligere Brown-bøker. Symbolene kommer titt og ofte og Langdon kjenner alle sammen. Dette er formel-litteratur og nå ser det ut til at idébanken tømmes fort.
Det er kanskje urettferdig sagt, om en bok der mordofferets personlige assistent heter Winston, og viser seg å ikke være en Winston i det hele tatt, men en kunstig intelligens, en datamaskin. Så formidable er Winstons evner og kapasitet at han kun mangler en kropp, seksualdrift og humoristisk sans for å være genialt menneske. Winston kunne med andre ord vært hovedperson i en lurvete science fiction-roman fra 50-tallet.
Kunnskap og plattheter
Jeg har lest at Dan Brown omgir seg med et apparat av researchere og hjelpere. Det bidrar til at bøkene hans i utgangspunktet fremstår som smarte og kunnskapsrike, med sine referanser til kunst, historie, mytologi og teknologi.
Det inntrykket dempes kraftig av en rekke plattheter, flat karaktertegning og utslitte bilder. Da gjenstår en tradisjonell actionhistorie der aktørene flyr fra det ene verdensarvstedet til det andre med fæle folk i hælene, mens leseren skal gjette hvem som kommer først, Langdon eller skurkene.
Det som funker
Visst kan noen av actionscenene passere som spennende. Leseren får en innføring i moderne spansk historie, sporene fra Franco-diktaturet inkludert. Kunst- og arkitekturelementene kan kanskje spore leserens reiselyst og interesse. Det er sikkert også slik at svorne Brown-tilhengere vil glede seg over «Opprinnelse». For en ikke-frelst, som attpåtil nettopp har lest Tom Egelands nyeste, virker det like fullt litt absurd å ha brukt et døgns tid på denne boken.
Noen amerikanismer har lurt seg inn i den norske oversettelsen, men det er definitivt ikke oversetter Kjell Jørgen Holbyes skyld at «Opprinnelse» faller igjennom.
- Flere bokanmeldelser fra NRK:
«Skada gods» av Tore Renberg: Når Renberg for tredje gong inviterer oss med på tokt med Hillevågsgjengen, gjer han det etter prinsippet more is more. Det sit som eit skot.
«Begynnelser» av Carl Frode Tiller: Når du lengter etter å komme i fengsel, alternativt: håpar at kjellarbua treng grundig opprydding, ja, då er det skralt stell. Carl Frode Tiller er fremdeles noregsmeister i kunsten å skildre ekstremt forknytte, forstilte og fortvilte menneske.
«Mannen som jaget sin egen skygge» av David Lagercrantz: Med Lisbeth Salander – langt på vei – henvist til listen over viktige bipersoner, er det få gode grunner igjen til å fortsette Millennium-serien. Bortsett fra pengene.
