Forbløffende mange «kjendiser» får på et tidspunkt et sterkt behov for å virkeliggjøre seg som bildekunstnere.
Her har vi et spenn av eksempler fra Marilyn Monroe og James Dean til Bob Dylan, Brad Pitt og Miley Cyrus.
Her hjemme har både Raga Rockers' Michael Krohn og A-has Magne Furuholmen tatt det store steget inn på kunstscenen.
For noen år siden overrasket soloartisten og den tidligere September When-vokalisten Morten Abel mange, ved i en alder av 55 å la seg innrullere som kunststudent.
Nå er den anerkjente popstjernen aktuell med sin første kunstutstilling på Skur 2 i Stavanger.
LADET MOTIV: Et motiv som går igjen, er et barn som forsøker å få kontakt med en voksen som tilsynelatende har nok med sitt eget. Her bildet «Fjellvett».
Kjendisfordommer til side
Det er lett å riste på hodet av denne «kjendiskunsten» og tenke at disse aktørene seiler inn i gallerier og auksjonshus på en stjernestatus som ikke har stort å gjøre med deres kunstneriske evner.
Og selvsagt får de mye gratis oppmerksomhet i kraft av sin berømmelse, men spørsmålet er hva slags oppmerksomhet de får.
Jeg tenker at kunstnere som Morten Abel nok må jobbe ekstra hardt for å få virkelig anerkjennelse.
Når jeg går for å anmelde utstillingen, er det med et hellig forsett om å legge både mitt nostalgiske forhold til The September When og eventuelle elitistiske «kjendisfordommer» til side.
Ujevnt kunstnerskap
Det er et energisk og fargesprakende univers vi inviteres inn i på Skur 2. Morten Abel har utviklet et egenartet ekspressivt malerisk formspråk.
Det ser ut som han henter inspirasjon både fra de tyske ekspresjonistene på begynnelsen av 1900-tallet, men også COBRA-gruppens emosjonelle og tøylesløse fargefeiring på 40-50-tallet.
«Jeg ønsker å fremkalle en uro i bildene mine», sier Abel. Jeg tenker på denne ambisjonen mens jeg går og ser på de heftige og uvørne penselstrøkene.
URO: «Jupiter» av Morten Abel.
URO: «Du skal bare se på meg» av Morten Abel.
I enkelte bilder får han til nettopp det: å skape en opplevelse av en ulmende angst under overflaten, mens andre ganger er uroen av en mer komposisjonell art som neppe er tilsiktet.
Det forundrer meg hvordan han tidvis viser både komposisjonell og koloristisk evne, mens han andre ganger ser ut til å abdisere fullstendig som formgiver – og skaper flate, plakataktige fargefelter, som ser ut som de kommer rett fra tuben.
Det er med andre ord et nokså ujevnt kunstnerskap vi møter her.
Det lille barnet og faren
Det er interessant at han med få unntak kretser om ett enkelt motiv igjen og igjen: det lille barnet og faren.
I mange av maleriene ser vi en søkende liten gutt og en bortvendt farsskikkelse.
Hans beste bilder formidler dette ladede motivet på en kraftfull og hjerteskjærende måte.
Et av de bedre maleriene er «Holder en fisk».
FARGESANS: Bildet «Holder en fisk» viser at Morten Abel besitter både fargesans og komposisjonell evne.
Her støtter fargene fint opp under formen. Bildet viser en intensitet og uttrykksstyrke i fargebehandlingen.
Både hodene og hånden som holder fisken er formgitt på en overbevisende måte, og de intense blikkene lader bildet med noe uhyggelig.
Flink med farger
I maleriet «Svulst» synes jeg også han har fanget noe fint.
KONTRASTER: Noen ganger klarer han virkelig å skape et uttrykk, en fortettet uro, slik som i «Svulst».
Her ser vi et mannsansikt i trekvart profil, der den ene siden av fjeset er opplyst på en nesten barokk måte.
Bildet er et eksempel der han jobber med komplementære kontraster på en fin måte: det røde mot det grønne. Fargene støtter hovedformen på en fin måte. Ansiktene er også veldig fint modellert.
Jeg liker hvordan mannen fremstår som selve lyskilden som kaster glans på det oppadvendte barnefjeset.
Kanskje er det et bilde på hvilken skjebnesvanger påvirkning vi har på barna våre.
Blikkene som ikke møtes skaper en spenning i bildet: Barnets øyne som er rettet mot faren, og mannens intens blikk som fikserer oss.
UFERDIG, MEN POTENSIALET ER DER: Det skal bli spennende å følge Morten Abel i fortsettelsen, mener kunstkritiker Mona Pahle Bjerke. Her maleriet «Til hest».
Slurv og kluss
Når vi studerer store ekspresjonister som Edvard Munch, Kathe Kollwitz, Emil Nolde og Asger Jorn, ser vi at selv de mest tøylesløse emosjonsuttrykk baserer seg på en formmessig og koloristisk plan.
Abel har nyttiggjort seg sin skolering, men han kunne absolutt hatt bruk for mer.
Noen ganger virker det som om han forveksler ekspressivitet med slurv og kluss.
FUNGERER IKKE: «Selvportrett med gitar» er nok et eksempel på at alt faller fra hverandre. Kanskje er det nettopp bilde på en familie i oppløsning, men som bildeuttrykk fungerer det ikke særlig godt.
Morten Abel forteller at selv om det er musikken han lever av, er det kunsten han først og fremst jobber med nå.
Det er derfor hyggelig å kunne konkludere med at han har et visst talent. Men han har nok også et utvilsomt forbedringspotensial.
Det skal uansett bli spennende å følge Morten Abels kunst i fortsettelsen.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.
