Nylig, i en offentlig debatt, ble jeg anklaget for å føre anekdotiske bevis. Å føre anekdotisk bevis betyr at du ved help av en fortelling om en enkeltperson trekker allmenne slutninger. Dette blir sett på som uvitenskapelig, og mindre gyldig enn hvis man har samlet data fra flere.
Men samtidig kan vi jo snu på det. For, som Mona Ringvej skriver innledningsvis i sin nye bok, «det er bare personer som kan fortelle. Sin egen og andres historie». Finnes det noen vei utenom det enkelte menneske hvis vi skal forstå helheten?
Hva brast så høyt
«Landet mot nord. 1000 år. 22 mennesker. Én historie.» starter med Einar Tamberskjelve. Det var han som satt i båten Ormen Lange og fikk buen sin ødelagt. «Hva brast så høyt», ropte Olav Tryggvason som ville bli konge og ta makten fra de trønderske ladejarlene. «Noreg ur handa di, konge» svarte Einar Tamberskjelve.
Ringvejs bok er spekket med situasjoner av den sorten, oppfylt med gode replikker som man har hørt før og føler at man burde kunne.
Det er nesten som man tar seg selv i å bebreide sine gamle lærere. Eller seg selv, eventuelt, for at man ikke fulgte med.
Kvad gikk av moten
Noe av det som gjør Ringvejs bok så rikholdig er at hun også har et støtt blikk på dem som sto på sidelinjen når det skjedde og skrev det hele ned. Den islandske sagakongen Snorre Sturlasson startet som poet helt til han skjønte at oppdragsgiverne, kongene, ønsket seg prosafortellinger, sagaer, og at datidens rap, kvadene var gått av moten.
Uten eddadiktet «Rigstula», risset inn på runesteiner, hadde vi visst fint lite om hvordan vi tenkte og oppførte oss her i Norvegr, som landet kaltes, i tidlig vikingtid. I «Kongsspeilet» fikk Håkon Håkonsson skrevet ned reglene for godt kongestyre. Hadde ikke Alf Prøysen, sistemann ut i Ringvejs bok, skrevet novellesamlingen «Dørstokken heme» hadde vi skjønt mindre av hva det ville si å være husmann her i landet.
Ikke bare kjendiser
Med enkeltpersonene som utgangspunkt reiser vi landet rundt. Vi er med Olav Kyrre til Bergen. Dronning Eufemia av Rügen til Oslo. Den jødiske kjøpmannen Morits Rabinowitz til Stavanger. Den mytiske Jostedalsrypa treffer vi, ja nettopp, i Jostedalen. Samiske Elsa Laula tar oss med til Lappland
Man må ikke være historisk kjendis for å få innpass i Ringvejs bok. Hun er faktisk minst like god når hun skildrer totalt ukjente mennesker, som for eksempel skogfinnen Henrik Olofsson Lehmoinen, som flyttende fra Finland til grensetraktene mellom Sverige og Norge. (Derav navnet Finnskogen).
Skogfinner dyrket svedjerug
Når hovedpersonen er ukjent blir det kanskje mer rom for å fremstille andre interessante fenomener. Som for eksempel at innvandrerne fra Finland dyrket kornsorten svedjerug og bygde tun bestående av røykstover.
Den mest dramatiske endringen i Norgeshistorien kom med svartedauden. Historien om denne smittsomme pesten som utryddet nesten hele Norges befolkning blir fortalt via en såkalt lagrettsmann fra øya Losna i Sognefjorden. Etter at Norge nærmest hadde gått under klarer han å skaffe seg en innflytelsesrik stilling som nestkommanderende under den danske dronningen Margretes bord, i det som senere er blitt kjent som Kalmarunionen.
Ikke lett, men heller ikke tungt
Og slik som dette kunne jeg holdt på lenge. Det er så mange historier som skjuler seg bak historiene. Mona Ringvej skriver ikke spesielt lett, men heller ikke tungt. Det går i jevnt trav fremover. Man får ikke lyst til å lese fort. Det er solid og iblant litt elegant formulert også. Jeg synes hun snubler litt i en av det nittende århundrets aller største diktere, Camilla Collett.
Ringvej velger, som så mange andre, å se Colletts hovedverk «Amtmandens døtre» som «et feministisk gjennombrudd i norsk historie». Det er ikke feil, men det blir heller ikke tilstrekkelig. Opp mot en slik lesning kan man si, nei, «Amtmandens døtre» handler ikke om kvinners handlingsrom og frihet.
Det handler om å være på piknik og føle at alle andre er idioter.
Skjønnlitterære skrifter kan fortelle oss noe om historien, men historikeren står i fare for å bruke disse fortellingene skjematisk, som et eksempel på samfunnsutviklingen.
De litterære kvalitetene må man ikke underslå, for da skjønner vi ikke hva den kritikeren mente, som med rette noterte at Collett hadde en «briljant penn».
Maraton verdt å slite for
Men for all del: Les Mona Ringvejs omfangsrike norgeshistorie med alle dens personligheter!
«Landet mot nord. 1000 år. 22 personer. Én historie» er ingen kortdistanse. Ringvej har lagt ut på et maratonløp av den sorten som man blir litt stolt av å fullføre.
