NRK Meny
Normal

Ikke noe å være redd for

Lite er usagt i forestillingen «Kven er redd?» ved Det norske teatret. Det er forestillingens hemsko.

«Kven er redd?»

LITE PÅ SPILL: Karakterene i Carl Frode Tillers første helaftens teaterstykke er kjipe mot hverandre, men lite står egentlig på spill, mener NRKs anmelder.

Foto: Gisle Bjørneby

Carl Frode Tillers første helaften-stykke skrevet for teateret er som romanene hans: Treffende i replikkene og situasjonene som skrives frem.

På bestilling fra Det norske teatret har han skrevet «Kven er redd?», et stykke om samliv og familieliv, førtiårskrise og følelsen av utilstrekkelighet.

Et spill

Forestillingen er overraskende morsom og gjenkjennelig. Replikkene har snert og brodd. Situasjonene er gjenkjennelige inntil det pinlige.

Ingvild og Bjørn er gift og har to barn. Samlivet har sett bedre dager, kommunikasjonen dem imellom er preget av giftige replikker og sårende kommentarer.

Inspirasjonen fra Edward Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf?» er gjennomgående i stykket, ikke minst fordi Bjørn (Frode Winther) er skuespiller og har fått sin første store rolle som George i en oppsetning av nettopp «Hvem er redd...» ved det lokale teateret.

Han forbereder seg med å bli mer og mer lik karakteren han skal spille – eller gjør han det? Kanskje han spiller et spill med oss alle?

Hjemme

Hele stykket utspiller seg i huset til Ingvild og Bjørn. Familielivets feider går sin vante gang med tenåringsbarn og svigerforeldre inn og ut av dørene.

Den eneste gangen de beveger seg utenfor husets fire vegger, er når Bjørn blir med Ingvild på julebord, en scene som egentlig ikke er nødvendig for stykkets helhet, men mer nødvendig for at Ingvild (Ulrikke Hansen Døvigen) blir noe mer enn bare «moren som glatter over fasadens ujevnheter».

Stykket brytes når Bjørn med jevne mellomrom henvender seg til publikum og forteller om hvordan han forsøker å skjule sine alkoholproblemer.

Usagt

Dette er historien: Den dårlige stemningen er vedvarende, Bjørns monologer skaper undring og mistenksomhet, og når stykket er slutt, er situasjonen lik som da den startet.

Det skjer ikke så mye mer enn det som sies, og det gjør en tekstdrevet forestilling som denne noe flat.

Spillet klarer ikke å få frem det usagte som ofte ligger mellom karakterene i Tillers litteratur, og det at dette mangler, gjør at noe blir borte i fremdrift og oppbygning.

For lite er usagt i denne oppsetningen. Det er ingen fortetting av handling som bygger opp til et avgjørende høydepunkt, men det kunne denne forestillingen behøvd.

Lite på spill

Scenografien er udiskutabelt flott, og det er imponerende når skuespillerne både kan dusje, besøke toalettet og lage mat under forestillingen.

Sara Khoramis tolkning av den 16-årige datteren i huset er et friskt pust.

Karakterene er kjipe mot hverandre, men ingenting står på spill, ikke egentlig.

Kanskje er det Bjørns far som i en kommentar formulerer det egentlige problemet og tematikken: «Det er ikkje kreft som er den største folkesjukdommen i dag, det er egoisme og sjølvopptattheit.»

Og dét må Tiller gjerne skrive mer dramatikk om.