Intim kukaften

Da den britiske dramatikeren Mike Bartlett skrev stykket «Cock» i 2009, spilte det for fulle hus både i London og New York. Kritikkene, derimot, var blandede. Når «Cock» nå får norgespremiere ved Den Nationale Scene (DNS) 11 år senere, er problemstillingen i stykket ikke nødvendigvis utdatert, men gammeldags.

«Cock» har ikke uventet fått tittelen «Kuk» på norsk. Forlokkende nok, men samtidig mister tittelen flertydighet. «Cock» viser ikke bare til kjønn, men også til dyreverdenens hanekamp, cockfight, et element som har vært noe av bakgrunnen for at Bartlett skrev stykket i utgangspunktet.

På DNS er det en verbal hanekamp som utspiller seg. Det har selvfølgelig med regivalg å gjøre, men også at stykket er skrevet slik. Det kan fint spilles med sosial distansering som virkemiddel.

Streit eller skeiv?

Hovedpersonen John (Knut Erik Engemoen) har holdt sammen med sin mannlige partner M (Kristian Berg Jåtten) i mange år. Når stykket starter, bestemmer de seg for å ta en pause, og ikke lenge etter har John forelsket seg i en kvinne (Kristi-Helene Engeberg). Dette forvirrer ham. Han forsøker å gå tilbake til M, men ender opp med å stå i en skvis mellom de to, og han må velge. De bestemmer seg for å møtes, alle tre, for å få det uutholdelige valget unnagjort.

Og det er her stykket blir gammeldags. Når de tre treffes til en middag og John har bestemt seg for å velge, stiller «Kuk» opp et enten/eller for ham. Er han streit eller skeiv, liksom. Og det er også denne problemstillingen ensemblet har ønsket å løfte frem med denne norgespremieren. «Hvorfor er det så vanskelig å bryte med det binære systemet vi mennesker har skapt?» spør de i programmet. «Må vi være enten eller? Hvorfor kan vi ikke bare være?»

Spot on

Siden stykket ble skrevet, har mye skjedd. Begrepet «kjønnsinkongruens» har dukket opp og erstattet «transseksualisme». Verdens helseorganisasjon (WHO) har også plassert «kjønnsinkongruens» i kategorien «Seksuell helse». Før sorterte det under «Mentale lidelser».

Det er opplest og vedtatt at kjønn er flytende. Det betyr likevel ikke at det er enkelt å ha en flytende kjønnsidentitet. Om det er dette John opplever, kan stykket likevel være spot on: Omverdenen forlanger en definisjon. John kan ikke gi den når han ikke klarer å velge. Og i det peker stykket på noe fastgrodd. Noe som oppleves gammeldags, men som kanskje like fullt finnes.

På den andre siden må John ta et valg. Ellers går det ut over livskvaliteten til de menneskene han er glad i. Samtidsmennesket, flytende eller synkende, har så mange valg at vegringen mot å velge blir hemmende inntil det absurde.

Mangler dybde

Med dette som bakteppe er det underlig at dramatiker Bartlett ikke har skrevet inn større dybde hos karakterene i stykket. Ikke engang John, som står til knes i identitetskrise, er skrevet frem som en mangefasettert karakter.

Stykket preges av dette, særlig i starten. Skuespillerne snakker fort, karakterene virker å ha få intensjoner annet enn å finne tilbake til noe normalt, og svingningene i temperament er påfallende liten – tematikken tatt i betraktning.

Spill og uttrykk veier delvis opp for dette, men regivalgene er samtidig med på å forsterke det noe monotone preget fra manus.

Skuespillerne sitter på, og senere ved, et bord. De er uten rekvisitter annet enn en vannflaske og en serviceklokke hver. Klokken plinges på for å markere sceneskift og å uttrykke sinne, orgasmer og lignende. De er aldri nær hverandre. De kaster ikke puter på hverandre, de forbereder ingen fysisk hanekamp. Den stigende intensiteten i spillet gjør at det likevel holder.

Morsomt og intimt

Kristi-Helene J. Engeberg som den brysomme kvinnen i disse mennenes liv, bringer tiltrengt dynamikk inn i forestillingen. Enda mer dynamisk blir det når Svein Harry Schöttker-Hauge som en fjerde karakter plutselig dukker opp. Og det er først her, under den avsluttende middagen at kravet om definisjon får dominere, både fra den skeive og den streite siden av bordet. Stykkets avslutning bringer likevel ikke noe nytt til torgs.

DNS er et Pride-stolt teater. I juni markerte teateret Regnbuedagene i Bergen med å iscenesette lesninger av den finske forfatteren Sofi Oksanens «Baby Jane», og også en lesning av «Cock». Sistnevnte ble så populær at det ble norgespremiere nå i september. DNS var også teateret som iscenesatte «Kim F», teaterstykket om Kim Friele.

Det er ikke overraskende om «Kuk» blir en populær forestilling i Bergen. Den har evnen til å trekke nye grupper til teateret bare i kraft av tittelen og dyneløfter-bildet på plakaten.

Det er morsomt og velspilt nok til å bli en festlig aften på en intim Lille scene. Intimiteten i seg selv er nesten halve opplevelsen. Men blir det en gigasuksess, er det andre enn dramatikeren som bør få æren for det.

Videre anbefalt lesing: