Cathrine Knudsen er født i 1970 i Drammen. Hun må vel fortsatt sies å være noe av en hemmelighet for et bredere lag i Norge, men hennes særegne romaner har sine trofaste fans.
«Kjærlighetsfragmentet» er hennes sjette roman så langt. Den utspiller seg i fremtiden, men det er når hun vender kikkerten mot samtiden at hun virkelig treffer.
Men la oss ta fremtiden først.
Barndom i økolandsbyen
Arbeidslivet er organisert litt annerledes i Knudsens fremtid. De arbeidsføre blant oss jobber i såkalte arbeidsbyer. Der er det høy produktivitet, og i liten grad plass til barn og familie. Barna tilbringer barndommen adskilt fra foreldrene i ulike former for institusjoner av varierende kvalitet.
Hovedpersonen i denne boken heter Lava og jobber på en slik institusjon, kalt «Agro childhood». Dette er en slags økolandsby for barn, og opprinnelig et kanadisk konsept, men fraktet i moduler til den norske landsbygden.
I denne landsbyen holder ungene kontakt med foreldrene via ulike digitale duppeditter formet som kosedyr.
Alder er faktisk bare et tall
Alder er bare et tall i fremtidssamfunnet – bokstavelig talt. Lever du sunt kan du få bli stående på en viss alder. Det er også mulig å trimme seg ned i alder. Den fysiske helsetilstanden, altså kosthold, søvn, og mosjon, blir registrert via ulike helsearmbånd. Noen har til og med operert inn en chip, som sender all informasjon kontinuerlig til helsemyndighetene.
Som vi skjønner er det altså gjort en del grep for å optimalisere tilværelsen i fremtiden, og forsinke den uavvendelige marsjen mot døden.
Et liv uten dekning
Som en kontrast til alt dette heldigitale og lett sunnhetstyranniske tenker Lava tilbake til barndom og oppvekst i en tid som ligner mer på vår.
Hun beskriver en fortid, der det faktisk var mulig å befinne seg uten dekning. Det var den gangen da vi flyktet lenger og lenger ut på landet, og opp til hyttene våre, for å slippe å være konstant påkoblet, og dermed overvåket.
I disse passasjene er Cathrine Knudsen helt rå.
Jeg føler meg i alle fall truffet her jeg sitter på hytta seks hundre meter over havet, et stykke unna folk, samtidig som resultatene fra det amerikanske valget renner inn.
Menneskelig samvær under press
Et annet sted beskriver hun minner om faren sin, som hadde perioder der han bare forsvant ned i kjelleren, bare akkompagnert av klirringen av flasker og høy musikk. Ja, der har du oss. Selv for oss som ikke har kjeller er dette gjenkjennelig.
På Agro Childhood-gården står det fortsatt en kiosk til minne om den gangen unger kjøpte godteri, og gikk i butikken. Slikt usunt knask er naturligvis avskaffet i fremtiden. Menneskelig samvær er også under press, og dermed også evnen til å vise kjærlighet over for andre, og dermed er vi fremme ved bokens tema. For dette er jo et kjærlighetsfragment.
Drømmen om nattstedet
I et av bokens 51 korte kapitler beskriver Cathrine Knudsen drømmen om noe hun kaller Nattstedet. Det er et sted der vi liksom bare havner etter å ha vært andre steder. Et slags «nattlekested» med tepper, små ildsteder, spillebord og barer. Der treffer vi alle de menneskene som vi slapper av sammen med, som vi hører hjemme sammen med. Et løst fellesskap. Der finner du den der pene, ganske unge mannen med brune øyne.
Etter dette kapitelet, som jeg vel tenkte det ville være vanskelig å toppe, kommer et helt sinnssykt trekantdrama, som utspiller seg over noen karaokekvelder på det lokale grendehuset.
Trekantdrama med pistol
En kvinne, som heter Nico, oppkalt etter sangerinnen i Velvet Underground, står syngende mellom to menn. Så kommer kona til han ene inn i lokalet. Med pistol.
Den amerikanske filmskaperen Quentin Tarantino kunne ikke gjort det bedre.
Denne fortellingen i fortellingen er så kul at den nærmest skriker etter å havne i antologier, altså bøker som samler sammen høydepunkt i den norske samtidslitteraturen., men jeg vet ikke om norske forlag driver med den slags lenger. Den er et funn for alle der ute som er så heldige at de har elever.
Blandet opplevelse
Sett under ett er «Kjærlighetsfragmentet» en litt blandet opplevelse. Det skal mye til for å lage troverdige bilder av Norge i fremtiden. Her er det mye å holde styr på, og jeg tror ikke det kommer til å bli helt sånn som det er skissert her.
Samtidig er det en fryd å se hvordan Cathrine Knudsen treffer når hun treffer.
Altså, helt ærlig: Alder er jo bare et tall. Det var på tide at noen tok de litterære konsekvensene av det.
