Norges mest originale komiker

Martin Lepperød har vært en av Norges mest populære komikere i snart 10 år og har rukket å bli en dreven og faglært standup­utøver gjennom utallige timer på scenen.

De siste årene har han dessuten fått enda mer vind i seila gjennom flere P3-program, blant annet «Karakter» og «Dynga» i tre­spann med Jonis Josef og Henrik Farley.

Stor scene

Nå presenterer Lepperød solo­showet «Kaker­lakk» på turné i hele Norge.

Han vil finne ut om han bare er et plagsomt skadedyr, eller om han kommer til å etterlate seg noe av verdi for samfunnet når han en gang går bort.

Men kan et skade­dyr fylle en av de største scenene i Oslo? Det er ikke lenge siden verdensstjernen Jimmy Carr besøkte den samme scenen.

At en norsk komiker kan selge 1000 billetter per kveld, sier en hel del om Lepperøds posisjon hos folket.

Nyskapende

Lepperøds popularitet kan delvis tilskrives hans møysommelig opp­bygde karakter:

Han er den lojale, godmodige og ustyrtelig morsomme kompisen alle har i venne­gjengen. Han som gladelig legger eget hode på hogge­stabben for å få de andre til å le, fullstendig blottet for skam.

Nesoddingens ujålete og usensurerte raljeringer har gått viralt mer enn én gang.

I «Kaker­lakk» viser Lepperød at han har full kontroll på egen, komiske merkevare.

Etter oppvarming fra de gode kollegene Henrik Farley og Jonis Josef slår kveldens hovedperson koll­bøtte rett inn i det han vet publikum ønsker seg: en blid og enfoldig kløne, fullstendig blottet for intellektuelt formanende innhold – en typisk klovn, om du vil.

I løpet av de første minuttene blir det enda tydeligere hva som er Martins største forse: originalitet.

Der mange andre komikere må slite med å finne nyskapende observasjoner og treff­sikre poeng uten at det virker konstruert, fremstår Lepperøds tanke­strømmer hundre prosent genuine og tilforlatelige.

Formatet i teksten bidrar naturligvis også, for her er det ikke mange utslitte standup-grep å spore.

Vitsene kommer tett, men settes aldri opp i tradisjonell forstand, de er snarere som hvile­punchlines i de lange, forseg­gjorte historiene fra Lepperøds liv.

Når han setter i gang med en historie om innkjøp av bøtte, vet man hva det skal gå i: Her samler vi oss rundt leir­bålet og lar den ko-ko onkelen styre showet.

Humorfaglig mesterbrev

Selv om Martin Lepperød baserer seg på tanke­strømmer, virker alle de ulike historie­oppbygningene nøye planlagt og koreografert.

Det er en make­løst imponerende øvelse å mestre – å vite hvor et ord skal stå, hvor et trykk skal være og hva som må til for å gjøre den tilsynelatende improviserte leveringen uanstrengt og troverdig.

En historie om en tur til Alpene der Lepperød uventet får ansvar for et fremmed barn, males ut med mesterens pensel og er kveldens beste eksempel på en dramaturgisk forståelse mange andre komikere sliter med å oppnå.

Enkelte feil­skjær

Det finnes ting å pirke på, som for eksempel en litt over­dreven bruk av «callback», altså å hente frem en vits fra tidligere i forestillingen.

Luringen med mester­brevet vet at det gir en garantert applaus. Ingenting galt i å ville dra opp stemninga litt, men her kunne man ha kjørt en ekstra runde med sila.

Noen ting går også på akkord med Lepperøds tilsynelatende improviserte tilnærming til teksten, for eksempel er det helt tydelig at noen av digresjonene er konstruerte.

Det er et vanlig grep i standup, å ramle inn i en liksom-utilsiktet grov formulering eller å «slumpe til» å si et feil ord.

Et godt eksempel er når Lepperød skal fortelle om sin brors nye baby, men i stedet bruker det «gale» ordet «fersk baby».

Det åpner for en digresjon om at «fersk» var feil ord å bruke, men tilfører ingenting til det som viser seg å være en glitrende fortalt historie om water­boarding av babyer.

En digresjon funker best når den får seile av sted uten kjettinger, og kanskje også altfor langt.

Men viktigst av alt: Den må være ekte.

Standup med Adam Schjølberg «Tidvis briljant om å være førti, femi og mann»

Fulltreffer

Uansett, dette er ting man lett kan tilgi når helheten er så sterk.

Ole Soo har fått briljere i registolen, og selv om det nok er manges mareritt å ha regi og kontroll på hurra­gutten Martin Lepperød, har Soo tilført en struktur og drama­turgi som gjør «Kakerlakk» lett å henge med på – selv med den høye vitse­tettheten og kaotiske energien.

«Kakerlakk» er en forestilling som garantert treffer midt i krøsset hos folk som liker Martin Lepperøds humor. Det virker å være ekstremt mange.

Det er kreativt og sjarmerende, velformulert og glimrende levert fra Lepperøds munn.

Selv om akkurat han har holdt på i noen år nå, håper jeg likevel at standup i Norge kan fortsette i dette sporet. Du er ingen kaker­lakk, Martin.

NRK opplyser: Martin Lepperød og Espen Borge er begge frilansere som leverer innhold på oppdrag for NRK til ulike avdelinger. De har ikke kontakt med hverandre i NRK og har ingen personlig relasjon til hverandre privat.