Holder sitt skyhøye nivå

Skulle du viklet Bruce Springsteens nydelige låt «The River» ut over 400 sider tekst, kunne klassikeren blitt omtrent slik.

«Ikke mennesker jeg kan regne med» er en kjærlighets­sang, en skillings­vise, en moderne bygdelivs-skildring.

Hos Springsteen er arbeiderklasse­tilhørigheten enda tydeligere, selv om den også ligger tjukk i Andreassens bok.

Hos begge finner jeg en sår resignasjon over at livet ble som det ble.

«Ikke mennesker jeg kan regne med» er i tillegg et kjempende forsvars­skrift, en uendelig tankestrøm fra vår jeg-forteller Linda Hansen.

Fingerspissfølelse

I flere romaner har Kyrre Andreassen sett verden gjennom et forulempet menneske. En mann. Det var ikke minst tydelig i «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges», som kom for åtte år siden.

Nå har han virkelig perfeksjonert formen – og jammen vet han ikke ett og annet om kvinner også.

For sjelden har jeg kommet så til de grader på innsiden av en litterær figur. Og sjelden har bygda blitt beskrevet med større innsikt. Her er faenskap, fiendskap og vennskap. Misunnelse, beundring og sladder.

Det er et alle kjenner alle på godt og vondt. Den som har det vondest, er Linda Hansen.

Bedratt av sin nærmeste

Linda er smart, handlekraftig. Da Svein la seg til på sofaen med depresjon, var det hun som tok hånd om ungene. Hun gjorde innkjøp, laget mat, stelte hagen.

Var han nå egentlig så syk, eller var det latskap som rammet ham? tenker Linda, når det viser seg at Svein i lengre tid har holdt det gående med bygdas mest utspjåkete dame bak hennes rygg.

Ryktene om hva hun selv skal ha bedrevet tidligere i samlivet, avviser hun kontant.

Linda er ikke nødvendigvis en pålitelig forteller. Det at hun selv gjengir sladderen og motviljen som har fulgt henne siden barndommen, gir bildet av henne større kompleksitet. Hun er et offer, men slett ikke bare.

Drømmen som gikk i knas

Hun ville dratt til Bergen, Linda, og studert jus. Hun hadde karakterene, hadde allerede skaffet seg hybel på Fantoft. Så ble det for vanskelig å si til den ferske kjæresten Svein, som akkurat hadde mistet moren sin, at hun skulle reise.

Dermed ble det kjeller­leiligheten hos svigerfar i stedet, på det lille tettstedet nord for Kongsberg.

Svein fikk jobb på Autopartner, Linda ble sekretær på Rådmannens kontor – beleilig hjulpet inn av sviger­far, som i sin tur har nytt godt av Lindas innsyn i alle dokumenter en utbygger med bygdas største maskinpark kunne trenge.

Minne-metode

Hvordan klarer Kyrre Andreassen å skape en så nyansert fortelling ut fra en rasende kvinne som føler seg bedratt? Hvordan klarer han å gjøre ord­strømmen interessant nok til at jeg henger med?

Jo, han lar assosiasjoner springe ut av konkrete minner. Hvis et minne er knyttet til en sterk følelse, som sinne eller redsel, setter det i gang andre minner, som blir trigget av følelsen.

Det kan også være en lukt som setter det hele i gang. Hos Marcel Proust var det som kjent den berømmelige madeleine-kaken.

Slik sett går vi omveier og krokveier og til og med på gjengrodde stier gjennom Linda Hansens liv.

Det er slett ikke upassende å vise til de helt store forfatterne, selv om Andreassen skildrer vanlige liv i Bygde-Norge aldri så mye.

Som den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson, som riktig nok skriver bøker med et helt annet grep om filosofi og teologi, klarer Kyrre Andreassen å levendegjøre den fine kommunikasjonen og mangelen på kommunikasjon mellom folk.

Begge besitter stor psykologisk innsikt. De ser at et menneske som har følt seg utnyttet eller ydmyket på ett tidspunkt i livet, kan opparbeide et sinne som får utløp i en helt annen setting langt senere.

Norske forfattere som gjør noe av det samme, er Trude Marstein og Carl Frode Tiller. Begge skriver litteratur fra øverste hylle.

Suveren språksans

Andreassens språk­beherskelse vitner om behovet for presisjon.

Linda fører en muntlig tone, og rett som det er – uten at det føles pretensiøst fra forfatterens side – bruker hun lokale ord og uttrykk. En fyr gvemer i veien, en annen er det noe grufsint med.

Og når leste du ordet enkom sist? Jeg måtte slå det opp. Det betyr i ens ærend.

Språket gir nærhet, troverdighet, sjel.

Er det noe Linda Hansen er, i sitt desperate forsøk på å forstå hvorfor det skar seg, så er det levende.

Holder stilen helt inn

Man kunne hevde at det blir anmassende med en slik tankestrøm der både sviger­foreldre, naboer eller fettere til kolleger for den del, alle får sitt kvarter av berømmelse.

Men formen gir seg av innholdet; Linda kverner jo nettopp rundt og rundt i livet sitt – og viser med all mulig tydelighet at en sak ikke bare har to, men gjerne to hundre sider.

«Ikke mennesker jeg kan regne med» er en roman det var verdt å vente på. Med den oppnår Kyrre Andreassen det magiske som litteratur på sitt beste kan gjøre:

Den får oss lesere til å tenke over våre egne liv.