Lugubert familie­drama på beste vest

Tittelen på Torkil Damhaugs nye roman er en tydelig referanse til det faste uttrykket om hvor det er hunden egentlig ligger begravet.

Altså den egentlige grunnen og årsaken til at noe til sist kommer for en dag, noe som ganske godt oppsummerer strukturen i en krimroman.

I tillegg har hunden uten grav i dette tilfelle en høyst konkret betydning.

Den fine vestkant-familien Marcussen i denne romanen har nemlig en hund.

Og når den forsvinner er det, som man kan forvente, bare starten.

Som alle vet, som har sett på skrekkfilm, punkt nummer én i alle psykopaters håndbok er: Kverk familiens kjæledyr.

NRK-feminist i knipe

Familien Marcussen er en moderne, skal vi si, desentralisert storfamilie, her er det dine og mine barn, ekser og elskerinner, hushjelp og omgangsvenner.

Den som likevel stjeler oppmerksomheten i denne kretsen, er en som er plassert på utsiden av den.

Gina Witt er søsteren til mor i huset, en profilert programleder og NRK-feminist, med sine meningers mot og litt til.

Hun bruker sin mediemakt til å angripe menn som skal ha forgrepet seg mot kvinner, uten at hun bryr seg for mye om nyanser, eller å la den anklagede motpart få komme til orde.

Denne metoo-aktige aktivismen har gjort Gina Witt til hatobjekt nummer én på diverse chatteforum, hvor dødstruslene og de grafiske truslene om hva noen burde gjøre med henne, florerer.

Far på ferde

Datter i huset, Silje, har sine egne problemer. Noen av dem kan trolig føres tilbake til den manglende kontakten med hennes egentlige far.

Han heter Fred Rivers, en engang profilert advokat, som måtte sone i fengsel for drapet på en kvinne.

Fred Rivers er en kompleks figur. Han begynner å fungere som en slags detektiv og beskytter av datteren Silje når volden rammer den borgerlige familien og likene begynner å dukke opp.

Det er ikke utelukkende en fordel at han allerede har innledet et forhold til den andre etterforskeren i historien, politikvinnen Nina Jebsen.

En dobbel Riverton

Torkil Damhaug har blitt en stabil leverandør av velskrevet psykologisk spenning, en av relativt få som har plukket med seg den gjeve Riverton-prisen to ganger.

Hovedpersonene til Damhaug er gjerne litt mer skjøre og sårbare enn den gjengse seriedetektiv, noe som gjør at de også er mer kortlivete.

Her er det faktisk en risiko for at helten ikke skal klare seg til neste bok.

Likevel er det personer her som går igjen fra tidligere bøker, som etterforsker Nina Jebsen og hennes eviglange stillingskrig med den perfide sjef, Viken.

Ting i tiden

Bakteppe denne gang er i høyeste grad aktuelle saker og strømninger i tiden, slik de blir presentert i sosiale media og klassiske nyhetsmedia. Sentralt ligger det man kan kalle nymistenksomheten mellom kjønnene.

Her er det metoo, incels, opprørte feminister og rasende manneaktivister, chattegrupper, sinte menn og troll til kjerringer.

Ja, til og med et «Handmaid's Tale»-kostyme som dukker opp i en ytterst uærbødig sammenheng. Dette kunne lett bli i overkant med politikk og problemer under debatt.

Men Damhaug glemmer ikke spenningen og kunsten å fortelle en historie.

Krim-godfølelse

Han unngår moraliseringen og gir oss fortellinger om enkeltskjebner det er lett å like og sympatisere med. Uavhengig av kjønn, klasse, alder og bakgrunn.

Til og med de indre monologene til den navnløse, forstyrrede gjerningspersonen blir fremført med noe som kan minne om sympati.

De siste kapitlene forter jeg meg å lese for å finne ut hvordan det går, samtidig som jeg gruer meg til boken er ugjenkallelig slutt.

Det er den følelsen hos leseren en god krim skal vekke, og jeg får den under lesningen av «Hund uten grav».

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.