Harry Potter-teater skuffer

OBS! Teksten inneholder spoilere.

Den som kjenner Harry Potter-universet, vet at fortellingene om ham tar tid. At teaterdebuten er en fem timer lang forestilling fordelt på to økter, er derfor ikke overraskende.

Allerede før premieren er Harry Potter and the Cursed Child en suksess. Alt er utsolgt.

Det er blitt en spektakulær forestilling der magien blomstrer. Effektiv og nydelig bruk av teknikken sort teater gjør trylleriet troverdig, og det er en glede å se at det nesten bare brukes teknikker fra teateret for å hente frem magien. Magien er ekte, ikke digital.

Ikke les videre dersom du ikke vil vite noe om handlingen i stykket.

Det har vært formanende oppfordringer om ikke å avsløre handlingen i stykket for de mange fansene verden over som gleder seg til å lese og oppleve teaterstykket. De mest sentrale delene av handlingen vil det ha liten verdi for en kritiker å avsløre, for slik er det med teater: noe av magien må oppleves der og da. Men dette kan fortelles: Den magiske verdenen er blitt et godt og fredelig sted for de fleste etter at Voldemort ble beseiret i Slaget om Galtvort. Likevel finnes det noen med vonde følelser og tap det er vanskelig å komme over. Og i trollmannsverdenen kan det meste gjøres noe med om man bare har de riktige hjelpemidlene tilgjengelig. Miks det med to gutter som søker eventyr og anerkjennelse, krydre det med gryende forelskelse, og konsekvensene kan bli uante og store. Den fredelige trollmannsverdenen knaker i sammenføyningene når onde krefter påkalles, og til sist er det opp til to unge gutter å gjenopprette balansen. De to karakterene Albus og Scorpius er et velkomment friskt pust i Potter-verdenen.

Voksen

Harry Potter er blitt voksen, har tre barn og en travel hverdag. I sentrum for fortellingen denne gangen står barna til Hermine, Ronny, Harry og Draco. Nå er det de som går på Galtvort, er tenåringer og skal finne ut av livene sine.

Og det er ikke nødvendigvis lett å være barn av berømte foreldre og skulle finne sin egen vei. Et gryende og sterkt vennskap oppstår mellom Harrys sønn Albus og Dracos sønn Scorpius. Sammen leker de med ilden, og farlige situasjoner oppstår.

Barn

Teaterstykket handler om oppvekst, om å være familie, om å finne seg selv og godta den en er. Den handler også om lengselen etter å høre til et sted. Spenningen knyttet til hvem The Cursed Child er, utløses i andre akt, og det er også det store ankepunktet i forestillingen.

Hvem dette barnet er, skal ikke avsløres her, men J. K. Rowling har sammen med dramatikerne valgt en alt for enkel løsning. Mer presist handler det om hvordan man håndterer og definerer ondskap.

Det onde

At ondskap er en del av Harry Potter-universets eksistensberettigelse, er selvsagt, og dermed er det naturlig at temaet også behandles i teaterstykket. Men det kunne vært gjort på en smartere måte.

Ondskap er ikke noe man kan skyve over på ”den andre”, ondskap er noe som kan finnes i alle, det er derfor menneskene er komplekse – og derfor Harry Potter-universet i utgangspunktet eksisterer. Ondskapen kan ikke elimineres med et par trylleformler. Når Rowling først velger å grave så dypt i det allerede eksisterende Harry Potter-materialet som hun gjør i dette teaterstykket, er det overraskende og skuffende at hun behandler dette temaet med påfallende letthet.

Samtidig gir hun god plass til tema som understreker viktigheten av å la fortid være fortid og å gå videre etter feilgrep. Å rydde opp etter seg og å la ting passere. I enkelte scener utspiller fortiden seg, og det vil nok gjøre sterke inntrykk på mange fans.

Kjent og kjært

Historien har gode skuespillere og spennende cliffhangere. Tross mye situasjonskomikk og en rotete start, er det et kjent og kjært univers som møter publikum i Palace Theatre i London.

Men det spørs om det kommer flere teaterforestillinger om Harry Potter. Med J. K. Rowling skal man aldri si aldri, men i denne forestillingen er så mye fra bøkene hentet frem at det er lite igjen til en eventuell oppfølger.

Harry Potter-teateret er både spektakulært og skuffende på en gang.