Detaljert om kaotisk nazi-historie

«Dannelsen av Nasjonal Samling i 1933 markerer slett ikke fascismens introduksjon i norsk politikk».

Dette skriver forfatter Terje Emberland i innledningen.

NS var heller ikke det første partiet i Norge som fant inspirasjon i Tyskland, nasjonal­sosialismens framvekst og Hitler-dyrkelsen, fortsetter han.

Politiker og journalist Carl Lie gjorde i 1931 nemlig avisen Ekstrabladet til et nasjonal­sosialistisk talerør. Året etter ble han leder for det første norske partiet med hakekorset som emblem.

Dette partiet, Norges Nasjonal­sosialistiske Arbeider­parti (NSSAP), er bokas tema.

Stort galleri, mye rart

Historien om redaktøren, wannabe-fører og bedrager Carl Lie og hans kumpaner omhandler en flora av mer eller mindre kortlivede organisasjoner.

Den beskriver et stort antall enkelt­personer med varierende agenda på ytre høyre flanke.

Leseren får konspirasjons­teorier, en endetids­predikant, en sirkus­direktør, mystikere og ny-hedensk religion.

Her finnes naturmedisin, vaksine­motstand og «den norske antisemittismens ypperste­prestinne»: forfatter Marta Steinsvik.

Da er bare noe nevnt.

Men, framfor alt, en omfattende og bredt anlagt jødeforakt som stikker dypt, langt utover de radikaliserte og ekstremes rekker.

Selv etter å ha lest de fleste nye bøker om holocaust i Norge, dukker det hos Emberland opp sitater som bare er sjokkerende, ikke minst fra veletablerte norske aviser:

Hadde tjent på tidslinje

«Fascismen og nasjonal­sosialismen fikk aldri noen stor betydning her til lands før den ble innført på tyske bajonetter i 1940», skriver Emberland.

Han drøfter så spørsmålet om sosial­demokratenes og kommunistenes frykt for – og kamp mot – fascismen kan virke alarmistisk og overdrevet.

Dette peker på et nivå i historiker Emberlands kilde­arbeid som grenser til det voldsomme: Nesten komisk marginale fenomen blir kartlagt og vurdert ned til minst mulig detalj. Nær sagt.

Vi snakker til dels tilnærmet mikro­historie.

Det er ingen negativ innvending i og for seg. Grundigheten er en av bokas sterkeste sider, men den bidrar ikke til den uskolerte leserens oversikt og lese­glede.

Boka ville vunnet mye i oversikt og tilgjengelighet hvis den var utstyrt med en tidslinje, der personer, organisasjoner og begivenheter var plassert i rekkefølge og varighet.

God historieforteller

De negative effektene av det smale fokuset motvirkes imidlertid av Terje Emberlands kvaliteter som historie­forteller.

Løftene i teksten kommer gjerne i oversikts­framstillinger av politiske stemninger, større og mindre begivenheter.

Ett eksempel er fortellingen om det nydannede Nasjonal Samlings forsøk på å avholde et valgmøte på Grünerløkka i september 1933.

Hovedtaler, ingen ringere enn Vidkun Quisling, ble forsøksvis hjulpet av store høyttalere. Konfrontasjon og ydmykelse for nazistene var uunngåelig, mens selve fortellingen er direkte fornøyelig.

Viktigere er det imidlertid at Emberland samtidig belyser tidas diskusjon om ytrings­frihet, om den skal gjelde alle uavhengig av makt­balanse.

Ulikhetene mellom borgerlige aviser og arbeider­bevegelsens egne kommer klart fram. Det gjør også den harde agitatoren og lederen Einar Gerhardsen, som da var sekretær i Oslo Arbeiderparti.

Valget ble en fadese for NS. Enda dårligere gikk det senere – helt til tyskerne kom.

Vår egen tid

Det er neppe en del av Terje Emberlands agenda, men leseren kan ikke unngå å la seg affisere av likhetene med samfunns­stemninger i vår tid.

Det gjelder polariseringen, men også floraen av konspirasjons­teorier. Flere av dem er nærmest identiske med fenomener som i dag finner følgere i massevis.

Når vi leser hvordan den tyske generalen Ludendorff vinner gjenklang hos de sterkt høyre­orienterte med sine forklaringer på Tysklands nederlag i første verdens­krig, er det uråd for leseren å ikke assosiere til dag.

Synde­bukkene var de «overstatlige makter», altså jødene, frimurerne, jesuittene og okkulte selskap. I våre dager: forestillingene om den dype staten, den omstridte filantropen George Soros og hva har vi ikke.

Scenenekt à la 1933

Jagingen av nazister fra Grünerløkka kan også ses som et nitti år gammelt eksempel på det som i dag kalles scenenekt.

Emberland siterer kritikere som mener at NS og Quisling gjennom tumultene fikk mer oppmerksomhet enn nødvendig.

Det er interessant å lese hvordan sentrale folk i Arbeider­partiet var urolige.

De fryktet at den omfattende arbeids­ledigheten i datidens Norge – og medfølgende fattigdom og misnøye – skulle drive unge arbeidere i armene på de høyre­ekstreme.

Arbeider­partiets leder Martin Tranmæl uttalte i Arbeiderbladet:

Det lyder kjent. Det gjør også bildet som dannes av kampene mellom de gate­radikale kreftene på hver side av spekteret.

Frontene stod steilt mot hverandre, særlig på gymnasene, etter hvert med nazistene som de dominerende. Men, når det kom til universitetet og Studentersamfunnet, holdt venstresiden stand.

Dominert av menn

Bokas tittel spiller også på de unge, nazistiske mennenes framvekst på bekostning av en eldre, tregere og ideologisk mer spredt generasjon.

Gutter og unge menn dominerte de ytterliggående delene av den i realiteten fåtallige bevegelsen som ble til NNSAP og senere NS.

De ble radikalisert i organisatorisk isolasjon og gjennom konfrontasjonene med venstresiden. Samtidig ble de inspirert av sine tyske forbilder.

Igjen er det fristende å tenke på egen samtid. Kvinner og jenter er nesten fraværende i denne historien.

Marginalt fenomen – til 1940

Nazismen og fascismen hadde altså ingen stor samfunns­messig betydning i årene før krigen.

Man kan derfor spørre seg om et nitid forsknings­arbeid som Terje Emberlands i denne boka virkelig er verdt innsatsen?

Svaret er nok et nokså klart ja.

Inne blant alle historiske detaljer ligger viktig kunnskap og innsikt. Hva de er, kan være tema for en videre diskusjon.

Hør diskusjonen om boka i «Åpen bok: Kritikerne»: