Et farsportrett på avstand

Faren til Lene Berg, Arnljot Berg, var en toneangivende film­skaper tidlig på sytti­tallet. Han lagde både spille­filmer og dokumentar­filmer, og utga to novelle­samlinger, samt en bok om tiden i fengsel.

Men han var også tungt alkoholisert, slet med psykiske problemer, og endte opp med å drepe sin franske kone, Lenes Bergs stemor, i en bil i Paris – før han noen år senere tok sitt eget liv.

Lene Berg har tidligere fortalt historien om faren sin i form av en kunst­utstilling under Fest­spillene i Bergen i fjor.

På utstillingen fikk publikum blant annet se brevene og kortene som Berg og lillebroren sendte til faren da han satt i fengsel i den franske hovedstaden.

Tobakk og Old Spice

Berg gjenskapte også selve draps­natten som et filmatisert dukke­teater, der publikum blant annet fikk se en modell av bilen faren og kona Evelyne satt i den skjebnes­vangre natten.

Festspill­publikummet fikk til og med oppleve lukten av faren slik Berg husket det: en blanding av tobakk og parfymen Old Spice.

«Fra far» appellerte altså til flere sanser samtidig. NRKs kunst­anmelder Mona Pahle Bjerke konkluderte med at det var blitt en «gripende utstilling om drap i nærmeste familie».

Brå overgang

Nå har Lene Berg fortalt historien om faren, med alle sine spørsmålstegn, i roman­form.

Den overgangen blir temmelig brå.

Hånd­skriften til et barn som skriver til sin fengslede far, som i en kunst­utstilling kan fortelle oss så mye, får vi ikke se her. En roman består som kjent kun av maskin­skrevne bokstaver på hvitt papir.

Litterære mekanismer må derfor tre i kraft når billed­kunst skal forvandles til ordkunst, for at vi som lesere skal kunne leve oss inn i det som skjer.

Litterært puslespill

I romanen presenterer Lene Berg historien som et pusle­spill som leseren blir invitert til å pusle sammen. Vi får utdrag fra flere av journalene skrevet av leger og psykologer fra periodene faren var innlagt.

En annen viktig kilde er en selv­biografisk tekst skrevet av faren selv, der han forteller om at han i ungdoms­årene hadde et seksuelt forhold til en eldre mann i nabolaget – et forhold av det slaget som vi i dag definitivt ville kalt seksuelt misbruk eller overgrep.

Lene Berg har dessuten fått tilgang til politi­rapporter og artikler fra norske og franske aviser.

Hun skriver også frem minnene hun selv hadde om faren. Både slik han fremsto for henne på den tiden da mordet skjedde, og i årene etter, fra da han slapp ut av fengselet frem til han tok sitt eget liv.

Et sterkt øyeblikks­bilde oppstår når faren kommer inn i bokhandelen hvor datteren jobber som lørdags­hjelp:

I denne situasjonen ser vi faren både som fag­person, som en far en datter kan se opp til – og kvinner kan forelske seg i.

Mangler empati

Allikevel er det som om han ikke blir tydelig nok.

Klarte han egentlig, innimellom fylle­kulene, galskapen og fengsels­oppholdet, å skape noe som blir stående, som fortjener å bli tatt frem igjen? Hva handlet de om, filmene han regisserte og bøkene han skrev?

Den gode romanen har, i likhet med den gode filmen eller kunstverket, den unike egenskap at den kan åpne opp vår hjerte­dør. Man blir satt i stand til å føle med et vilt fremmed menneske som vi ikke kjenner fra før.

Men for at denne empatien skal vekkes for Arnljot Berg, må han først bygges opp som kunstner og med­menneske.

Han må skrives frem. Det skjer ikke i tilstrekkelig grad her.

Det er lett å forstå bak­grunnen for at Lene Berg åpner døren inn til dette dunkle kapittelet i egen livs­historie. Det er lett å sympatisere med ønsket om å forstå det mennesket som, tross sine tilkort­kommenheter og ugjerninger, var ens egen far.

Men engasjerende litteratur blir «Fra far» ikke.