Som fersk farmor var det med en kriblende forventning jeg gikk til Line Baugstøs nye roman «Evil grandma».
Allerede forsiden pirrer leselysten:
En sur nedovermunn i et voksent kvinnefjes dekker hele siden, et nærbilde der bare munn og nese synes, så kvinnen er anonymisert. På rosa bakgrunn lyser knall rød leppestift, og tittelen dundrer mot leseren i store, røde bokstaver.
Ond glede
Det er noe djevelsk i uttrykket, og den oppfatningen skal vise seg å slå til.
Men hvem som er ond, og hvem som i tilfelle utfører sine djevelske handlinger med full selvrettferdighet, se det klarer Line Baugstø heldigvis å moderere, selv om hun legger grundig opp til hvem vi skal heie på.
Det er Mona som er vår heltinne.
Men heltinne og heltinne, Line Baugstø skriver frem et menneske med mye motstand i seg, en som heller tyr til raseriet enn til smilet.
Ensomhet, vennskap og svik utforskes i denne lettbente fortellingen, det samme gjør klimautfordringene.
Skubbet på sidelinjen i sitt eget liv
Mona har to voksne sønner. Ektemannen forlot henne for en yngre kvinne for mange år siden. Nå nærmer hun seg pensjonsalderen, men trives fremdeles på jobb, selv om hun hisser seg opp over stadig nye digitale nyvinninger.
Hun har gode venner og en akkurat passe stor leilighet der hun kan disponere tiden sin og tingene sine akkurat som hun vil.
Men det blir det slutt på når sønnen og svigerdatteren, som nærmest samtidig med at de avslører at hun skal bli farmor, må flytte inn til henne en periode, siden de har vannlekkasje i sin egen leilighet.
Så det blir mer intimt i den lille leiligheten enn godt er.
Panikkangst
Mona har allerede fått et stressanfall av tanken på å bli bestemor. Legen hun oppsøkte, hadde rett:
Line Baugstø trekker romanfigurene sine til det ekstreme. Nettopp derfor blir det underholdende, om enn noe forutsigbart.
Det er som i en TV-serie der intrige på intrige gjør at man følger med i episode etter episode. For man kjenner jo så godt karakterene og vet akkurat hva slags trøbbel de kommer til å havne i.
Utlevert på Instagram
Romanen fungerer også litt sånn; når vevre lille Alma, som ikke gjør annet i livet enn å legge ut bilder av seg selv i stadig nye antrekk på Instagram, begynner å poste klager over hvor vanskelig det er å måtte bo trangt hos sin usympatiske svigermor, er hun definert som type.
At hun ikke kan spise noe av den maten de unge nærmest forventer at Mona skal varte opp med, er en selvsagt bit av karakteren.
Dramatikken tar fart når Mona oppretter sin egen instagram-konto under psevdonymet evilgrandma65 (siden evilgrandma allerede var tatt!).
Her deler hun ufiltrert sine frustrasjoner over selvsentrerte momfluensere, utakknemlige leieboere og latterlige babyshower-selskaper.
Det skandaløse klimaks er uunngåelig.
Og her blir jeg både fornøyd og skuffet. For dette er ikke en roman der man får nye innsikter. Men la gå, vi lader opp til en spektakulær scene, og selv om vi får det vi forventer, gir det et visst forløsende sug av skadefryd når katastrofen er et faktum.
Og hvor saliggjørende er det ikke når et oppdemmet sinne ikke fører til hatefulle gjerninger, men til fullstendig og blamerende ordgyteri, som når Dag Solstads Elias Rukla eksploderer foran forferdede elever i skolegården i «Genanse og verdighet»?
Slipper gørra løs
Det er lett å karikere selvopptatte og naive ungjenter som lever av å fotografere sin egen navle.
Line Baugstø gjør det med snert og en sår indignasjon fra en kvinne som selv ikke er så rent lite selvrettferdig. Slik kan Mona minne om noen av skikkelsene til Nina Lykke.
Det er gøy. Det er smart turnert. Men dyptloddende er det ikke.
Jeg synes dessuten Baugstø gjør det enkelt for seg selv når hun svinger svøpen over menn i sin alminnelighet; og legger dem ut som utro svikere, skjødesløse dumskaller eller rene egoister.
Som kjapp samfunnskommentar tar «Evil grandma» vår tids enorme personfiksering på kornet. Opptil flere hysterisk pinlige scener setter i gang en hel film i hodet. Det er et kvalitetstegn for en underholdningsroman.
Ikke alle bøker skriver seg inn i litteraturhistorien. Noen timers ektefølt raljering over tidens tåpeligheter er også bra.
Og se om det ikke under Instagram-styret har festet seg en flik av erkjennelse i leseren om den altfor gjengse forventningen som råder overfor aldrende kvinner:
På et tidspunkt mister de både identitet og egennavn, og blir heretter, av alle, bare omtalt som bestemor.
Kjærlig (særlig!) hilsen
Farmor
Hei!
Hei! Jeg er litteraturkritiker i NRK og anmelder bøker både for barn og voksne. Virkelig gode bøker jeg har lest i det siste, er Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen, Under brosteinen, stranden! av Johan Harstad og Lisa gikk til skogen av Kjersti Annesdatter Skomsvold.
Her kan du lese saken min om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle.