En Onegin av de sjeldne

Kvaliteten skydes ikke minst Audun Iversens fremragende fremstilling av verkets hovedperson.

En sang om ild og is

Plottet i Eugen Onegin kan enkelt oppsummeres. Tatjana, en landsens romanlesende og drømmende ung kvinne, forelsker seg hodestups i Onegin, en arrogant snobb fra storbyen. Hun tømmer naivt sine stormende tanker i et kjærlighetsbrev, og blir kjølig og belærende avvist av Onegin neste dag.

Flere år senere møtes disse to på ny i St. Petersburg. Tatjana har nå blitt en distingvert sosietetsdame, gift med en eldre, høyt dekorert krigshelt. Nå er det Onegin som desperat faller for Tatjana, men hun er ikke villig til å oppgi sin nye status for sin gamle flamme.

Sideplottet handler om den unge poeten Lenskij som er forlovet med Olga, Tatjanas lettsindige og tanketomme lillesøster. Onegin og Lenskij ender opp i en unødvendig duell over henne, og Lenskij dør en meningsløs død.

Det er neppe denne historien i seg selv om har sikret Eugen Onegin klassikerstatus, verken den opprinnelige verseromanen til Aleksandr Pusjkin fra 1820-tallet, eller den senere operaversjonen til Pjotr Tsjajkovskij (1879).

Pusjkins dikt elskes for sine fantastiske beskrivelser, karakteriseringer og digresjoner, og sin presise kritikk av russisk overklasse. Tsjajkovskijs opera supplerer med musikk som har definert «soundtracket» til russisk 1800-tall for all ettertid, og byr i tillegg på de tre vakreste ariene i russisk opera, for ikke å si opera overhodet.

Ikke uten grunn troner Eugen Onegin øverst på lista over de mest spilte russiske operaene.

Onegin i to deler

Den tyske regissøren Christof Loy er flere ganger prisbelønt for sine radikale og dyptborende psykologiske portretter av operalitteraturens mest kjente skikkelser. Også denne gangen finner vi et sterkt søkelys på hovedpersonenes indre, innenfor rammen av en naken og abstrakt scenografi.

Loy har valgt å dele Tsjajkovskijs treakter i to, og gi de to delene både en radikalt forskjellig scenisk utforming og et ulikt dramaturgisk konsept. Dette grepet fungerer utmerket, og gir verket faktisk en bedre dramaturgi enn den opprinnelige, litt klønete inndelingen av Pusjkins fortelling i tre akter av nokså ulik lengde.

Den dramatiske ballscenen som ender med at Lenskij rasende slenger hansken i gulvet blir nå den storslagne avslutningen av første del. Samtidig forsvinner aktskillet som markerer avstand i tid mellom hendelsene på landet og i St. Petersburg, men dette klarer Loy kløktig og elegant å snu til sin fordel.

Ufrivillig komisk

Dessverre har første del noe overspilt over seg, og jeg forstår ikke helt hvor regissøren vil. Vi befinner oss tilsynelatende på starten av 1900-tallet, i et større rom i et adelspalass hvor herskap og tjenere interagerer fritt.

Hvis tanken er et portrett av dekadent russisk adel på randen av revolusjonen fremstår dette som en slags Wam og Vennerød-versjon av Downton Abbey, hvor alt er sosialt dysfunksjonelt hele tiden, og hvor sceniske virkemidler ender opp som ufrivillig komiske. Jeg har vært noen steder i mitt liv, men aldri opplevd settinger hvor omtrent hver eneste sosiale interaksjon nesten utarter til samleie eller voldtekt, begge deler med klærne på.

Korscenene fremstår som rotete og til dels ubegripelige, hvis de ikke er flyttet bak scenebildet eller simpelthen kuttet.

Olga, utagerende

Loys intensjon er å gjøre Tatjana til dreiepunktet for hele første del av forestillingen, men paradoksalt nok er Tatjana den karakteren som i minst grad er forandret i forhold til tradisjonelle oppsetninger av operaen.

Lillesøsteren Olga har derimot blitt en mer interessant figur, med selvdestruktiv og seksuelt utagerende adferd for å påkalle oppmerksomhet fra en kald og distansert mor, presist fremstilt av operaens påtroppende sjef Randi Stene.

Mezzosopran Tone Kummervold er en av de flotteste stemmene i operaens faste solistensemble, men har fremdeles noe å gå på scenisk. Det blir noe stereotypt over faktene hennes som jeg kjenner igjen fra tidligere roller.

I den mindre, men viktige rollen som ammen har operaen hyret inn selveste Hanna Schwarz, en aldrende mezzosopran med solide meritter under beltet, ikke minst ved den prestisjetunge Wagner-festivalen i Bayreuth. Her fremstår hun som svak og ufokusert, og trekker forestillingen et par hakk ned.

Særlig de gripende dialogene med Tatjana før og etter den viktige brevscenen preges av litt lite luft i ballongen, både dramatisk og vokalt.

Tatjana, nesten perfekt

Langt på vei kompenseres dette av russiske Svetlana Aksenova i rollen som Tatjana. Hennes lyriske sopran er etter min mening perfekt for rollen, med en vakker, ikke for tung klang som bærer godt gjennom orkesteret. En anelse for mye vibrato i toppregisteret trekker litt ned, men dette blir en smakssak.

Aksenovas prestasjon i brevscenen, en av de mest berømte soloscener i hele operalitteraturen, er intet mindre enn strålende.

Fra realisme til anti-realisme

Christof Loys varemerke – de trange og innsnevrede scenerommene som fungerer metaforisk som en utvidelse av hovedkarakterenes psyke – kommer fullt til sin rett først i del 2, som rett og slett er det beste jeg har sett og hørt i Bjørvika denne sesongen.

Det haltende forsøket på realisme i første del blir her erstattet av en konsekvent anti-realisme hvor skillet mellom fortid og fremtid, drøm og virkelighet, delvis blir utvisket.

Scenerommet er nå kun et par-tre meter dypt, helt hvitt, og kun brutt opp av en dør som fører bak til et slags mentalt ingenmannsland. Her utspiller resten av dramaet seg, fra den fatale og hjerteskjærende duellen, via det oppstyltede ballet med fyrst Gremins vokale praktnummer, til den opprivende sluttscenen mellom Tatjana og Onegin.

Onegin, narsissist

Det er utvilsomt når det gjelder hovedpersonen, Eugen Onegin selv, at regissør Christof Loy har gått mest drastisk til verks. Pusjkin har i sin verseroman skapt den litterære prototypen det såkalte «overflødige menneske», den bemidlede og privilegerte unge mann som flakker rundt uten mål og mening, kynisk, manipulerende og uten empati, med en hang til dueller, gambling og flyktige romantiske eventyr.

Loys Onegin ligger nærmere vår tid, og har blitt en brautende, livsfarlig sjarmerende narsissist som konstant tråkker over andre menneskers grenser. Dette grepet hadde ikke fungert uten en sanger som evner å transformere Onegins uimotståelige karisma til vokal velklang.

Er det noen som evner dette, så er det Audun Iversen. Steike, den mannen kan synge. Kjekk er han også. Onegins arie i første akt blir en oppvisning i tvetydig kommunikasjon, hvor Tatjana avvises og erobres seksuelt på én og samme tid.

Sånt kan man lykkes med når man er i besittelse av en barytonrøst som alltid er varm og fyldig, og som samtidig alltid har krefter på lager til å nådeløst sette inn støtet.

Desto mer rystende blir Onegins fall i andre del, hvor det hvite, nakne scenerommet fremstår som uttrykk for hovedpersonens totale fremmedgjøring overfor omgivelsene, med ett unntak: den rødkledde og nå uoppnåelige Tatjana. Operaens avslutningsscene mellom Tatjana og Onegin er intens til bristepunktet, men blir aldri overspilt.

Lenskij, outsider

Kanskje det mest overraskende ved oppsetningen er at Lenskij ender opp som dramaet store outsider. I et miljø i moralsk fritt fall står Lenskij frem som en forsvarer for den gammeldagse anstendighet. Hans endelikt i duellen blir dermed noe langt større enn en personlig tragedie, noe som understrekes av duellens usedvanlige og slående utfall (ingen plotspoiler her!).

Den unge russiske tenoren Bogdan Volkov skaper et sympatisk portrett av den unge og lidenskapelige poeten. Volkovs vakre tenorstemme bærer ikke helt ut til bakerste rad i den dramatiske avslutningen av første del, men til gjengjeld leverer han en arie etter pause som fortjent belønnes med kveldens mest tordnende applaus fra en fullsatt operasal i Bjørvika.

Til slutt: I en så visuelt slående oppsetning er det lett å glemme et av de aller viktigste bidragene til forestillingens suksess. Operaorkesteret og dirigent Lothar Koenigs sørger for det perfekte klanglige kontrapunkt til et scenebilde som gradvis tappes for farger. For farger er det i rikt monn hos Tsjajkovskij, i den vakreste og mest lidenskapelige musikk som noensinne har steget opp av Nasjonaloperaens orkestergrav.