Hopp til innhold
Anmeldelse

Tragedie på avveier

Til tross for et orkester i topp­form blir «Elektra» aldri den opprivende opplevelsen den bør være.

Fra Elektra ved Den Norske Opera og Ballett
Foto: Erik Berg / DNOB
Terningkast 4 Opera

Richard Strauss: «Elektra»

Den Norske Opera og Ballett, Oslo

21. januar–10. februar

Over 100 år etter premieren i 1909 har Richard Strauss' enakter «Elektra» på ingen måte mistet sin evne til å sjokkere.

Formelen er blod­dryppende gresk tragedie filtrert gjennom Nietzsche og Freud, resultatet et knippe ekstra­vagante karakterer som beveger seg på randen av galskap.

For å oppnå dette kjører Strauss på med alt han har: gigantisk orkester, krasse dissonanser, og en hoved­rolle som overgår Wagner i kravene den stiller til solistens styrke og stamina.

Man kan unnskyldes for å beskrive «Elektra» som et halvannen­timers modernistisk frontal­angrep på sjel og sanse­apparat.

Det er imidlertid et frontal­angrep noen av oss nødig vil gå glipp av.

Fra gresk antikk til moderne norsk utkant

I Ole Anders Tandbergs regi har dronning Klytaimnestras palass i Mykene har blitt til en spartansk enebolig i Oslos utkant med sliten mur­puss og avflassede vindus­karmer.

På typisk Tandberg-vis fremstilles dette handlingens åsted isolert og løsrevet, omgitt av et slags evig natt­svart mørke.

Denne scenografien blir aldri statisk og stillestående. Effektiv bruk av dreie­scene skaper stadig nye perspektiv på den redsels­fulle bygningen.

Rundt huset har scenograf Erlend Birkeland plassert en enorm rigg av lys­kastere som flom­belyser scenen ved glimtene av ekstase i hovedpersonens psyke.

Effekten er slående, men noe avtagende etter hvert som overraskelses­momentet avtar.

Nøyaktig hva type folk som holder til i huset, og dermed hva som er rammen for det som utspiller seg av grusom­heter innenfor dets fire vegger, får vi aldri vite.

Elektra breddebilde

MØRKE: Regissør Ole Anders Tandberg har plassert handlingen i et nedslitt barndomshjem i Oslos utkant. Foran: Gun-Brit Barkmin i rollen som Elektra.

Foto: Erik Berg

Svekket aktualitet

Grepet er typisk for Tandberg, som har en slående evne til å skape forestillinger som har både noe abstrakt og konkret ved seg.

Her oppleves resultatet likevel litt som å beundre antikkens ruiner gjennom feil ende av kikkerten: antikkens mytologiske aktualitet forsvinner liksom ut av syne.

Operaens belysning av sjelens destruktive irrganger ender opp som en skildring av et dysfunksjonelt miljø hvor mye rart skjer bak lukkede gardiner.

Orestes kommer ut etter å ha fullført sin hevngjerning dryppende av blod fra topp til tå. Hvem i huleste er det som dreper folk på denne måten nå for tiden?

Joda, selvfølgelig handler dette om å understreke øyeblikkets alvor: Orestes' bestialske moder­mord, en handling som i årtusener har sent sjokk­bølger gjennom den vestlige kulturen.

Men igjen er det som om Tandberg mister kontrollen over sine egne sceniske virkemidler.

Inntrykket forsterkes av at det vi er vitne til ikke er den menneskelige psyke blåst opp til groteske proporsjoner, men derimot en gjeng kriminelle kløner som befinner seg helt på utsiden av samfunnet.

Litt for smashing

Sopran Gun-Brit Barkmin, fra Den Norske Opera og Balletts oppsetning av Elektra 2023.

I OVERKANT CHIC: Gun-Brit Barkmin som Elektra.

Foto: Erik Berg / DNOB

Mye positivt kan sies om Gun-Brit Barkmins prestasjon i den svært krevende rollen som Elektra. Barkmin har utvilsomt både en god stemme og mye utstråling på scenen.

Jeg synes likevel det er et grunn­leggende problem ved forestillingen at Elektra-karakteren aldri blir ekstrem nok, verken vokalt eller scenisk.

Elektra ser faktisk ganske smashing ut med sin passe rufsete korte frisyre, kledd opp i sin myrdede fars mørkeblå ullfrakk og vide Dressmann-bukser.

Alt i alt fremstår Elektra som en person med nokså mye kontroll over sitt eget følelsesliv. Er dette virkelig en kvinne som spiser med hundene, og som påstår at hun «bærer en gribb i sitt skjød»?

Klytaimnestra fremstår derimot i mezzosopran Anna Larssons tolkning som i overkant veik og unnselig. Den hårreisende dialogen mellom mor og datter midtveis – operaens psykologiske brennpunkt – ender dermed opp som en ganske tam affære.

Jeg får aldri noen følelse av konfrontasjon mellom overmenneskelig sterke personligheter sønderrevet av desto sterkere indre demoner.

Sopran Elisabeth Teige, fra Den Norske Opera og Balletts oppsetning av Elektra, 2023.

HØYDEPUNKT: Sopran Elisabeth Teige som søsteren Krysotemis.

Foto: Erik Berg / DNOB

Helstøpt Teige

Forestillingens mest helstøpte karakter er Krysotemis, sunget med stor varme og intensitet av sopran Elisabeth Teige.

Hennes portrett av søsteren som lengter etter normalitet utenfor det skrekkelige huset er det vokale høydepunktet i en forestilling som gjennomgående er sterk på vokalsiden.

«Elektra» har en rekke mindre roller, og her var det solid nivå over hele fjøla.

Det var imidlertid vanskelig å unngå å legge merke til den unge sopranen Hedvig Haugerud. Henne ser jeg fram til å etter hvert oppleve i større roller på norske operascener. Kanskje til og med som Elektra.

Fra Den Norske Opera og Balletts oppsetning av Elektra, 2023.

SOLID: I midten i blått: Anna Larsson (Klytaimnestra). Fra venstre: Tone Kummervold, Christina Jønsi, Eli Kristin Hansveen, Melissa Baug og Hedvid Haugerud.

Foto: Erik Berg / DNOB

Strålende orkester

Strauss innrømte i ettertid at den kraftfulle orkestersatsen i «Elektra» stiller umenneskelige krav til sangerne, og fleipet om at operaen burde dirigeres som Mendelssohn.

Om ikke akkurat florlett, fremsto orkesteret på premieren aldri som massivt og ugjennomtrengelig.

Strauss' orkestersats er i virkeligheten en gigantisk mosaikk av detaljer, og dirigent Petr Popelka fikk hver eneste brummende bass og trillende piccolo til å skinne. Skikkelig trøkk var det også, når det trengtes.

Dessverre opplevde jeg litt for sjelden et tilsvarende dramatisk trøkk fra scenen. Jeg antar at Ole Anders Tandbergs ambisjon var å vise at tragedier av gresk format kan dukke opp der du minst aner det.

Det lykkes ikke helt denne gangen.

Hei!

Jeg er utdannet musiker og musikkviter, og jobber som anmelder innenfor opera, klassisk og samtidsmusikk i NRK. Har du tips til noe jeg bør sjekke ut eller anmelde? Send meg en epost!

Les gjerne saken jeg skrev om åtte kvinner som endret den klassiske musikken, dykk inn i historien om Kirsten Flagstad, oppdag fem av operahistoriens vakreste kjærlighetsduetter, eller lytt til mine anbefalinger i NRK Radio.

Kulturstrøm

  • Motedesigneren Paco Rabanne er død

    Den spanske motedesigneren Paco Rabanne, kjent for sine eksentriske klesdesign er død 88 år gammel. Det bekrefter selskapet hans til nyhetsbyrået AFP. Han grunnla også et av verdens mest kjente parfymemerker.

  • ChatGPT blir betalingstjeneste

    Den populære roboten ChatGPT skal bli betalingstjeneste, opplyser OpenAI, selskapet som står bak.

    Tekstroboten har på kort tid blitt svært populær. Både selskap og privatpersoner har brukt den til ting som å skrive noveller, sammenfatte rapporter og til å skrive filmmanus. Roboten forstår en lang rekke språk, blant dem norsk.

    Men med den økte populariteten har det blitt vanskeligere å få brukt roboten, og OpenAI lanserer nå plusstjeneste for folk som vil ha rask tilgang også når mange bruker den samtidig. (NTB)