Knaller til med visjonært langdikt

Jeg burde ikke blitt overrasket over at Carl Frode Tiller er så himmelropende kommunikativ i sin aller første diktsamling. Men mannen har jo perfeksjonert seg i å skildre skrantende kommunikasjon mellom mennesker.

Nå tar han sats og dæljer til med et brøl av et langdikt. Han vil høres!

Dommedag

Mørkt har det ofte vært i Tillers univers. Klaustrofobisk. Han har vært tett på familien og tett på samtiden. Nå ser han hele verden i et enormt sveip; dikter-jeg'et beskriver verdens begynnelse og historiens gang i et buktende, burlesk sammensurium av tidsepoker og geografi.

Den som roper, har tatt volvens rolle. Han kan se fortid og fremtid, han ser vår verden gå under og en ny oppstå.

Voluspå anno 2022

Jeg kan ikke lese dette annerledes enn at Carl Frode Tiller tyr til de aller kraftigste hjelpemidler, som vår eldgamle litterære arv, når han roper varsko.

Varsko! Dyr dør, frender dør, hvilket minne blir igjen etter menneskene, når også vi er dødd ut?

Som spåkona i Den eldre Edda, ser bygdas bohem for seg ragnarrok, før han fyllekjører skogen og bilen heim til bygda og rundt omkring i det framande landet.

Etter oss kommer det framande landet. Noen skal leve der. Men hvordan?

Tiller skriver seg opp mot Voluspå, han benytter til og med setninger fra det gamle gudediktet, som veit du nok eller kva, et refreng som volven gjentar til Odin, som har bedt henne fortelle ham om fortiden.

Når har vi hørt nok til at vi kan handle?

Grenseløs

Men kom ikke her og tro at Tillers dikt får noe gammelmodig tungt over seg. Det er vår tid og våre kulturelle referanser bygdas bohem omgir seg med.

Vi har altså et eg her. Det er han som ser og forteller. Men også du og dykk inngår i langdiktet, pronomenene har skiftende referanser og leseren må være våken for å henge med på alle byksene mellom personer, steder og ikke minst tidsepoker.

I en og samme setning nevnes Sumer og Tony Soprano, da og nå blir ett: med ringtunge fingrar knipsar de smekk smekk piskeslag over slaverygg og inn kjem lekre rettar de har snappa opp frå brølande kjendiskokkar på fjernsyn.

Det er forvirrende, det er tøft og det fungerer.

Forfatterskapet vokser

Carl Frode Tiller startet høyt og har holdt seg på toppen. P2-lytterne ga ham NRKs egen romanpris for debutboken «Skråninga», som han senere fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for.

For romanen «Innsirkling» fikk han både Brageprisen og nominasjon til Nordisk råds litteraturpris. De senere årene har han også hatt suksess som dramatiker.

Og nå altså dikt. Og for en ambisjon han legger for dagen med denne diktsamlingen!

Tiller strekker seg enda lenger enn det Øyvind Rimbereid gjorde, da han i «Solaris korrigert» beskrev et robotifisert univers fire hundre år frem i tid, i en hverdag preget av økologiske og økonomiske katastrofer.

Hos Tiller er det selve verdens eksistens som står på spill.

Det er ikke få forfattere som har varslet om at det haster med å leve bærekraftig, enten det er gjennom saklige tall og prognoser, som hos Anja Røyne, eller med pedagogisk og spenningsfylt insistering, som hos Maja Lunde.

Tiller hever også røsten, han minner oss om vold og urett som er begått opp gjennom historien. Det er dypt urovekkende og på samme tid frekt lattervekkende. Men også, under det mørke, en mild takk for det vidunderlige i at menneskene oppdaget kunsten og fellesskapet.

Diktsamlingen har ingen mørk slutt. Om vår verden går under, ser sannsigeren for seg en ny begynnelse:

Voluspå har tålt tidens tann i tusen år. Hvor lenge Tillers ord blir stående, vet ingen.

Jeg spår at det blir lenge.