Det bør gjentas i det uendelige: Det er kunstens sak å unndra seg det entydige og kategoriserte.
Når fjorårets vinner av Tarjei Vesaas’ debutantpris, M. Seppola Simonsen, gir offentligheten beskjed om å ikke omtales med personlige pronomen, inkludert «hen» og «de», er dette mer interessant å diskutere som et kunstnerisk prosjekt.
Går man lenger inn i forfatterens diktning, inkludert i denne nye boken, finner man litterære begrunnelser til å insistere på det kjønnsløse.
I motsetning til for eksempel en e-post, er ikke litteratur ren utveksling av informasjon, men et undringens og forhandlingens sted.
Tvilen, skumringen, purgatoriet.
Denne mellomposisjonen blir ofte til ved ordet ikke.
Tenk på Humbert i Nabokovs «Lolita». Mannen er ikke god, men er han ond?
Eller lytt til denne udødelige linjen fra «Vredens druer»: «Demringen kom, men ingen dag.»
Det er gledelig når Seppola inntar samme grunnlitterære posisjon i «Den tredje».
Sanselig erlik sensuelt
Seppola Simonsens pronomen-nekt i forbindelse med fjorårets presseomtale er nettopp hva forlaget introduserer «Den tredje» med.
Det er riktignok ikke den eneste likheten mellom debuten og den nye boken.
Diktene følger den samme avvisningen av samfunnet til fordel for naturen, hele tiden med en sanselighet som oppretter kontakt med det som tas i: «den samme enga / brun og knekkende».
Det er som om dikterjeget ønsker seg færre blikk og mer fysisk nærhet, mer lukt – som sanselige vesen blir vi umiddelbart dratt inn i de levende, nærmest blodfulle beskrivelsene.
Hør anmeldelsen i Åpen Bok:
Alle mennesker har erfart overgangen til den sosiale virkeligheten som inntreffer ved puberteten, som kan oppleves påtvunget i all sin komplisering og tilgrising.
For alltid forandres kroppen din og hvordan du blir oppfattet.
For kvinner er denne modningen spesielt brutal: Nå er man utsatt for et begjær man vet man er fullstendig maktesløs overfor.
Vil han ha deg, så kan han ta deg.
En kjønnsløs virkelighet må være aseksuell, kan man tenke, slik som barndommen (dersom barn er seksuelle, foregår det på andre måter enn hos voksne).
Men teksten til Seppola Simonsen er ikke kjølig og kroppsfjern, tvert imot er den stadig eggende:
Påtvunget skitt
Diktene i «Den tredje» er korte og ukompliserte. Nytenkende natursymbolikk veier opp for det mer åpenbare budskapet.
For eksempel har boken en tydelig tanke om tapet og grumset fra sosialiseringen: «men skitten kommer utenfra / og jeg ser gjenskinn av en sandbunn / under elva».
Eller:
Bare barnet er fullt av urådet tillit.
Tvil og skam tar over for naivitet idet man må ta hensyn til andre. Sosiale hensyn korrigerer ens impulser.
Dikter-jeget foretrekker naturens ordløse og mer direkte verden: «jeg pålegges ord etter ord / elvene er stumme».
Jeget søker seg mot andre ord, egne ord, og et eget språk: «jeg vil rope / jeg er bare hän».
Det siste ordet er et kjønnsnøytralt pronomen som brukes på både finsk og kvensk.
Forfatterens forrige bok var full av kvenske formuleringer og handlet om å snakke og tenke gjennom et språk som ble tvunget bort, og slik leve på egne premisser.
NRK forklarer
Hvem er kvenene?
Kvener/norskfinner er en av de fem nasjonale minoritetene i Norge.
De andre nasjonale minoritetene er romanifolket/tatere, romer, skogfinner og jøder. Samer har status som urfolk i Norge.
Kvenene er etterkommere etter folk som vandret til Nord-Norge fra Nord-Finland og Tornedalen i Nord-Sverige fram til 1945.
De første kom allerede til området 1500-1600-tallet, men flyttingen startet for alvor på 1700-tallet, særlig til Nord-Troms, Vest-Finnmark, Indre Finnmarks og Ofoten-området.
På 1800-tallet kom de også til Øst-Finnmark.
Fram til begynnelsen av 1900-tallet hadde de slått seg ned langs hele kysten i nord.
Ved folketellingen i 1875 ble 24,2 prosent av befolkingen i Finnmark registrert som kvener.
I Troms ble 7,7 prosent av befolkingen registrert som kvener.
Oppløsning av det personlige
Det er vanskelig, nærmest umulig å snakke uten å bruke personlige pronomen.
Man blir nødt til å ty til upersonlige løsninger som etternavn (slektens navn), distanserte yrkestitler som «forfatteren» eller «poeten», eller fornavn – og denne forfatteren bruker bare bokstaven «M».
En bokstav er ikke et navn, men en lyd, en følelse i munnen.
Men i oppløsningen av det personlige kan du gå inn i et fellesskap.
Grensene mellom individer fordufter:
Sivilisasjon er bygget på språk. Seppola Simonsen forestiller seg et mer kroppslig fellesskap: «bevar dette viet / som er kroppen».
«Den tredje» skriver ikke om kjønn på aktivistisk vis, men heller estetisk og eksistensielt. Dikter-jeget glir innom gutt, jente, hen, kvinne, mann – som en fellesstemme. Som en samlende stemme, som en ånd. Det er friskt selvutslettende.
Jeg kunne likevel likt å se forfatteren gå lenger inn konsekvensene av den virkeligheten som boken forestiller seg. Så langt i forfatterskapet er naturen litt for idealisert.
For faller språkets strukturer, blir menneskelivet mer primitivt. Og naturen byr på sin egen brutalitet.
Diktene i «Den tredje» er stillegående, men alvorsmettet, og har en moden og klar klang. Men de er ikke høytidelige, nei, disse diktene lever langs bakken – som noe snusende, slikkende, grafsende.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Les gjerne det jeg har skrevet om «Den tredje» av M. Seppola Simonsen, «SNAFU» av Espen Stokke, «Sommeren med Balder» av Øyvind Berg, og «Strak arm» av Heidi Linde.
