Gjør historien rikere

Antropologen David Graeber og arkeologen David Wengrow står bak det som kan kalles fjorårets sakprosa­sensasjon.

I «Begynnelsen til alt» tilbyr forfatterne et alternativ til de mange best­selgerne som har gitt leserne oversiktlige og ofte forenklede teorier om menneskehetens utvikling.

Graeber og Wengrow forteller en annen historie – for ikke å si andre historier – i denne monumentale boken, som stimulerer både fantasien og tenkningen.

Slanger i paradis

Menneskehetens urfortellinger kommer gjerne i én av to varianter. I den ene tenker man seg at menneskene i tidlige jeger- og sankersamfunn levde i pakt med naturen, og at likhet og harmoni rådet.

Med jordbruket ble den private eiendoms­retten oppfunnet. Dermed var helvete løs og grunnen lagt for den urettferdige og hierarkiske verdens­ordenen vi fortsatt strever med.

Denne historie­forståelsen kan spores tilbake til den sveitsiske filosofen Rousseau med mange moderne tilhengere, som for eksempel forfatteren Yuval Noah Harari i kassa­suksessen «Sapiens – en kort historie om menneskeheten».

Den andre varianten, ofte koblet til filosofen Hobbes, sier tvert imot at menneskets spede begynnelse var kaotisk og grusom. Vi levde korte liv i brutal kamp med tilværelsen.

Moderne sivilisasjon hjalp deretter mennesket å temme kaos­kreftene og gjorde det mulig å utvikle kunst, filosofi og vitenskap.

Prisen å betale var dessverre makt­hierarkier og økonomisk ulikhet. Men alternativet er mye verre, påminner gjerne de som holder seg med denne teorien.

Graeber og Wengrow innvender at ikke bare er begge disse fortellingene ganske enkelt feil, men de har også foruroligende politiske implikasjoner.

Dessuten gjør det fortiden unødig kjedelig, mener forfatterne. De lanserer velbegrunnede mot­forestillinger, med arkeologisk materiale fremkommet de siste 40 årene som grunnlag.

Politisk bevissthet fra dag én

«Begynnelsen til alt» viser at innføringen av jordbruk ikke representerte et vannskille i historien. Noen samfunn baserte seg på jordbruk i deler av året, jakt i andre. Andre igjen valgte aktivt bort jordbruk etter å ha forsøkt det en stund.

Boken argumenterer også overbevisende imot forestillingen om at tidligere mennesker var naive og uskyldige eller såkalte «edle villmenn».

Politisk bevissthet har derimot vært et avgjørende trekk ved mennesket lenge før de første stats­dannelsene.

Graeber og Wengrow får tydelig frem at når svært mange mennesker levde bofast på samme område, førte det ikke med nødvendighet til volds­monopol og byråkrati.

Ett av flere eksempler kom til overflaten da utgravninger i dagens Ukraina, i den svært fruktbare «svartjorden», avdekket såkalte «mega­steder» fra helt tilbake til det fjerde årtusen før vår tids­regning.

Disse gigantiske bosettingene viser ingen tegn til å ha hatt noen sentralisert styres­makt eller administrasjon.

Et annet spennende eksempel er bysamfunnet Teotihuacan i dagens Mexico, som på 300-tallet sluttet med menneske­ofring og oppføringen av grandiose monumenter og satte i gang det som Graeber og Wengrow tolker som sosial boligbygging:

Eksemplene er mange og spenner over et stort tidsrom.

Lese for å sluke eller for å bruke

«Begynnelsen til alt» er en skikkelig murstein på 700 sider, men den er både fengende og lettlest.

Man kan definitivt få mye ut av å lese hele boken, men jeg vil også slå et slag for den selektive lesingen.

Mange av enkelt­kapitlene står seg godt på egen hånd. For eksempel gir det forrykende andre kapittelet nye perspektiver på opplysningstenkningen fra 1700-tallet ved å inkludere urfolks kritikk av vestlig imperialisme og livsførsel.

Kapittelet skiller seg fra resten av boken, og det kan minne om det en forfatter som indiske Pankaj Mishra bedriver i boken «Raseriets tidsalder».

Oppsummerings­kapitlet kan også fint leses for seg, med svært spennende drøftelser av vold og krig.

Anarkistens drøm

Selv om forfatterne ikke forsøker å gi løsninger for fremtiden, er det allikevel en politisk rød tråd i boken. Ved å vise det store mangfoldet i historien, vil forfatterne få frem at dagens situasjon ikke er den eneste mulige.

Gjennom fortellingene om tidlige samfunn som klarte seg uten dominerende hierarkier, vil forfatterne antyde at dette kan være mulig også i dag.

I denne forbindelse kan det være verdt å nevne at den mest kjente av forfatterne, David Graeber, var anarkist og sentral i «Occupy Wall Street»-bevegelsen for noen år siden.

Det er nok ikke bare innbilning at forfatterne utstråler fryd når de finner spor i fortiden som kan antyde sosiale revolusjoner eller oppgjør med eliter.

Det er heller ikke overraskende at blikket på samtiden er utpreget dystert. Graeber og Wengrow finner lite å glede seg over i den nyliberalistiske samfunns­ordningen. Vi sitter først og fremst fast.

I tillegg virker det som om religion ikke står spesielt høyt i kurs hos forfatterne. «Det hellige» er først og fremst en sosial konstruksjon som har bidratt til dannelsen av makt­hierarkier.

Ingen av disse mulige slagsidene gjør boken egentlig svakere. Men man kan undre seg over hvorvidt forfatterne skaper nye myter som neste generasjon antropologer og arkeologer kommer til å korrigere.

Dette er uansett en diskusjon for fagpersonene.

Svimlende dybder

Det er enormt stimulerende å lese denne kraft­anstrengelsen av en bok, som med sine mangfoldige eksempler og perspektiver gir større dybde til historien.

Jeg ble minnet på et dikt av den svenske nobelprisvinneren Tomas Tranströmer der buene i en romansk katedral blir sammenlignet med menneskets indre: «Inni deg åpner seg hvelv etter hvelv uendelig».

På samme måte viser Graeber og Wengrow hvordan menneskets forhistorie har uante dybder i seg.

Den er mer variert og mer uregjerlig enn man tidligere har trodd, og dermed også vakrere.