Blodbad i Bagdad

«Assassin’s Creed»-serien har tatt meg med på en av spillmediets mest spennende og interessante reiser.

Fra Det hellige land under korstogene til den italienske renessansen, den franske revolusjonen, den amerikanske revolusjonen, London i Viktoriatiden, vikingtiden, gamle Egypt og oldtidens Hellas – for å nevne noe.

Serien startet som et intenst og fokusert snikespill, men har i nyere tid omfavnet maksimalisme og en følelse av frihet.

Og det var vellykket. Jeg har brukt minst 300 timer med «Assassin’s Creed», fordelt på «Origins» (2017), «Odyssey» (2018) og «Valhalla» (2020).

Jeg var stappmett. En tanke melder seg: Var kanskje denne spillserien best i starten?

Snikedrap er tilbake

Det kan virke som om flere har hatt denne tanken. Ubisoft har tatt seg god tid med dette neste spillet i serien.

Og det de har med seg ut av tenkeboksen, er det glimrende «Assassin’s Creed Mirage».

Det skarpe fokuset på nøye planlagte snikdrap og spennende smygende handlinger er tilbake. Nesten alt av tunge rollespillmekanikker er lagt til side.

Selv om spillet har en åpen verden hvor spilleren kan bevege seg fritt, har det også en sammenhengende historie. Sideoppdragene er ikke distraherende – den viktigste fremdriften kommer fra historien som fortelles, ikke fra utforsking av alle kriker og kroker.

Denne gangen er spillets historie tilbake i Midtøsten, denne gang i Bagdad-området i siste halvdel av 800-tallet.

Budskapet er ikke akkurat subtilt. «Assassin’s Creed Mirage» tar konseptet tilbake til start. Du kan til og med velge den blåaktige visuelle tonen fra det aller første spillet.

Det er forfriskende, rett og slett.

Du styrer den viktige «Valhalla»-rollefiguren Basim Ibn Ishaq i perioden før historien i forrige spill startet. Dette er hans skapelsesberetning, fra å være en kreativ gatetyv til å bli en fryktet snikmorder i sentrum av maktkampen i området.

Studer, slå til og røm

Historien er spennende og tar seg også god tid. Dette er en opplevelse det er meningen du skal synke ned i, og vendingene treffer både hardt og godt.

Hele spillet er også basert på sniking denne gangen. Oppdragene kalles gjerne «investigations» – etterforskning, altså.

Noe som ofte består av å studere omgivelsene fra trygg avstand, markere fiender, se etter trygge ruter og planlegge fremgangsmåte. Målet er å ikke bli oppdaget, utføre presise snikdrap og så komme seg unna.

Kaotiske sverdkamper er svært sjeldne, og som oftest kan du bare stikke av hvis ting går galt. Resten av spillet er bare sniking og intens kos.

Det er nettopp dette jeg husker best fra de fire første spillene i serien. Den utrolig kule følelsen av å være et livsfarlig rovdyr helt på toppen av næringskjeden, omgitt av nydelige, fantastiske miljøer fra spennende historiske steder og hendelser.

Spennende hovedrolle

Det er også en lettelse å slippe å jakte på oppgraderingsmaterialer for å bli sterk nok. Du kan oppgradere våpen og klær, og dermed få bedre egenskaper. Du kan også finne mye kult hvis du saumfarer kartet.

Men du må ikke gjøre noe av det.

I tillegg synes jeg Basim er en av seriens mest interessante og spennende rollefigurer. Han hadde stor innvirkning på min «Valhalla»-opplevelse, og det er godt å treffe ham igjen her.

«Assassin’s Creed Mirage» klarer ikke helt å fjerne metthetsfølelsen fra 14 spill på 16 år. Det fremstår også som et traust og litt for velkjent tilskudd i et spillår preget av ekstremt mange spennende og stilige spillopplevelser.

Men det fokuserer sylskarpt på en type spillopplevelse jeg elsker. Det vekker til live en glød for en serie jeg tross alt er veldig glad i.

Og da er det bare å fylle opp dessertmagen. Anbefales! Særlig for nykommere og veteraner med en forkjærlighet for seriens opprinnelse.

«Assassin’s Creed Mirage» er testet på Playstation 5.