Leirbål i kapitalismens tid

Settingen i forestillingen «Antipodene» er et slags arbeidsfellesskap, eller kanskje heller et seminarrom. Rundt et bord formet som en halvsirkel sitter syv kandidater, syv ulike utvalgte som skal – på sett og vis – forandre verden. Og de skal gjøre det gjennom å fortelle historier:

«La oss lage noe som er så vilt og crazy, men så fuckings ærlig at det gir alle sammen en helt ny opplevelse av empati og fellesskap. Vi kan forandre verden. Og vi kan tjene driiiiitmye penger.»

Krampaktig kreativitet

Annie Bakers stykke er et snurrig samtidsdrama. Det skriver seg godt inn i samtidsmenneskets rotløshet og skjermmenneskets meningssøken. Det beskriver en kultur der jakt etter mening og jakt etter penger til tider er to sider av samme sak, og der kravet til skaperevnen, kreativiteten, ligner det stereotypiske reklamebyråets krampaktige idemyldringer på sitt verste.

Det avføder ikke nødvendigvis noen ny opplevelse av empati og fellesskap eller noen revolusjonerende historier.

Reddet av historien

Det interessante er at det er historiefortellingen som skal redde menneskene og forandre verden. Byrået disse syv jobber for, med Sandy (Eindride Eidsvold) i spissen, har klart det før, sies det. Gjort store penger på livsendrende historiefortelling. Nå vil de at det skal skje igjen.

De syv prøver. De deler, de åpner seg, de lyver (trolig). Men de kommer ikke frem til noe, til det geniale. Det er et paradoks at de gjennom stillesitting rundt et bord skal finne opp krutt.

Hvordan står det til med den verbale fortellerevnen i en kultur som i større og større grad er visuell?

Makt og herskere

Stykket handler også om makt. Bak dette seminarrommet finnes en ledelse som virker som om de er rivende likegyldige til hva som skjer En form for allmektige overmenn som egentlig ikke bryr seg, men som samtidig kontrollerer gruppen.

Lederen, Sandy, er kontrollerende. Kvinnefiendtlig i språk og holdninger, med løgn som livskraft og tydelige problemer privat. Gjennom lett gjennomskuelige hersketeknikker klarer han likevel å holde kontrollen i rommet. Men alfahann-mentalitet er ikke nødvendigvis det som bringer de gode historiene frem. Når alt kommer til alt, er det kvinnene som er leirbålets mestere.

Trenger en sammenheng

Men hvor enkelt er det å finne opp noe som allerede finnes? Mennesket i dag er omgitt av historier og livstolkende fortellinger.

Behovet i «Antipodene» er likevel skrikende: Mennesket trenger å sette seg selv inn i en sammenheng.

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi skal dø, og fortellinger hjelper oss å håndtere dette.

Lykkes med unaturlige elementer

I dette landskapet håndterer skuespillerne manusets mange finurligheter med språklig presisjon. Seminardelen – fortellingsdelen der de sitter rundt et bord – er likevel noe fremtung.

Først når unaturlige elementer introduseres, åpner forestillingen seg ordentlig opp. Et eksempel er en mikrofon plassert midt i rommet, den brukes til å ha kontakt med den øverste overordnede. Alle må ha spesialbriller på når de skal snakke med ham.

Scenene der bordsetningen oppløses og karakterene gjennom mareritt, drømmer og underlige opplevelser oppsøker en form for mening, er med på å åpne opp stykket. Om de forsøker å kommunisere med livet i havet, eller de ser ting som kanskje ikke eksisterer, så er det i dette det fortellingens muligheter ligger.

En tavle, bilder av en hval som svømmer langs veggene og andre underliggjørende elementer utgjør et viktig løft i spillet og i forestillingen.

Mye å tenke på

Snurrighetene kunne vært utnyttet sterkere av regien underveis, for det løsner først ordentlig når disse sci-fi- og skrekkaktige elementer får ta plass i forestillingen.

«Antipodene» er et snurrig stykke teater. Det inneholder mange underfundigheter, og det gir mye å tenke på. Det er et stykke til å kjenne seg igjen i – og til å le av.

Anbefalt videre lesing: