Det finnes mange høyblokker i dette landet, men det er den i regjeringskvartalet som er høyblokken med stor H. Erling Viksjøs bygg var selve symbolet på den utøvende makten i Norge, og det var dette symbolet terroristen rammet den 22. juli.
I åtte år har bygningen stått der som et skall og en skygge av sitt tidligere selv. Mer som et monument over terror enn over politisk makt, før den om noen år forhåpentlig finner tilbake til sin egentlige funksjon igjen.
Hotellaktige nøkkelkort
15:25 er tidspunktet, da bomben gikk av i regjeringskvartalet den 22. juli. Det er også tittelen på Aina M. Ertzeids første roman.
Foto: Forlaget OktoberHøyblokken har tidligere fått sin egen biografi. Nå har bygningen også, på sett og vis, fått sin egen roman. Aina M. Ertzeid trekker forhenget til side, og tar oss med tilbake til Høyblokken slik den opplevdes av en ung jurist, som jobbet der frem til bomben smalt. Her pyntes det med ballonger når noen har bursdag, og det er hotellaktige nøkkelkort til hvert kontor.
Agnes jobber i åttende etasje i Justisdepartementet, omgitt av høytpresterende byråkrater. «Alle her var den som på barneskolen hadde gjort hele gruppearbeidet alene, fullført kartet over Afrika, og plansjene med planeter», som hun treffende skriver.
Hult språk
Ingenting av denne skoleflinkheten gjør disse toppbyråkratene spesielt godt i stand til å takle ettervirkningene av det skjelvet som ryster dem. Det språket de til vanlig har til rådighet når de lager talepunkter til ministeren på tur, blir plutselig bare rart og hult når det dekker over det de egentlig burde snakket om.
Agnes ser på seg selv som en «sorgskuespiller»; en som forsøker å spille den typen overlevende som omgivelsene forventer at hun skal være. Det lykkes hun dårlig med. Hun blir mutt og trassig.
Ser tvers gjennom henne
For leseren, som praktisk talt ser tvers gjennom henne, stiller det seg annerledes. Vi ser hva hun trenger. Det hun trenger er ledere som ikke viker unna, men som setter ord på den smerte og den sorg alle berørte føler. I tillegg trenger hun noen som elsker henne uten forbehold. Sånne er det for få av i denne historien.
«15:25» er ikke en roman om hvordan alle byråkrater i regjeringskvartalet opplevde 22. juli. Men Aina M. Ertzeid har funnet en måte å fortelle sin unike historie på, som kan angå oss alle.
