Dans med meg, Peer!

Med noen tydeliggjørende grep og litt færre darlings kunne årets forestilling på Gålå fått en stramhet den manglet på premieren.

Henrik Ibsen hadde aldri tenkt at diktet om Peer Gynt skulle iscenesettes. Men norsk dramatikks nasjonalskatt har, etter at Ibsen ga etter, hatt en rik fremføringshistorie. Det har tålt både bunadsvulmende nasjonalromantikk og Skavlan-talkshow her hjemme. Nå utfordres Peer Gynt av dansere fra Nasjonalballetten i årets oppsetning på Gålå. Det har han godt av.

Dancing Peer

Regissør Marit Moum Aune er kjent for å ha bragt Ibsen til Nasjonalballetten i Bjørvika. Hun har regissert sterke oppsetninger av «Hedda Gabler» og «Ghosts – Gjengangere» med dansende hovedkarakterer. Det er derfor ikke overraskende at hun bringer dette grepet med seg når hun skal sette opp «Peer Gynt» ved Gålåvatnet. Det er like fullt en god idé. Danserne tilfører forestillingen det poetiske rommet som finnes i Ibsens dikt og skaper øyeblikk som vider seg ut. Grete Sofie Borud Nybakken (som danset tittelrollen i nevnte «Hedda Gabler») er en stram, rakrygget og klar Solveig. I tillegg gjør hun en sterk tekstprestasjon. Det er dansen som løfter årets «Peer Gynt».

Sjarmør på dølamål

Pål Christian Eggen er en jordnær Peer Gynt. I det hele gjør han en svært god rolletolkning, ikke minst fordi han klarer å sette forestillingen med et bukkeritt som skaper en kompleks, munter og litt sliten karakter. Eggens Peer Gynt er en karakter med selvinnsikt, en som ikke liker alt han ser. Det skaper rom for en folkelighet, en gjenkjennelse på et ganske jordnært plan som gjør det lett å følge Peer både i latter og gråt. I tillegg gjør han det på sjarmerende dølamål.

Men det er en Peer til: Silas Henriksen er Peer Gynts indre liv, han danser Peers tanker og følelser. I enkelte passasjer kunne kontrasten mellom Peers indre og ytre vært løftet tydeligere frem ved å gi Henriksen en mer sentral plassering. Når Eggens Peer blåser seg opp og vil være storkar, krymper Henriksens Peer seg i utkanten av scenen. Det er ikke et overraskende bilde, men det er effektfullt. Denne kontrasten kunne stykket hatt mer av. Kontrasten svekkes nok av at Henriksen også har to andre roller i forestillingen.

Skjærgårds-Peer

Scenen er et vannspeil signert arkitektkontoret Snøhetta. Visuelt er den vakker der den går i flukt med Gålåvatnet. Det meste av handlingen foregår i dette lille scenebassenget. Samtidig som scenen er vakker, gir den forestillingen et underlig skjærgårdspreg. Vannspeilet i seg selv har ingen betydning for stykket. Det føyer lite til og trekker lite fra at skuespillerne vasser seg gjennom Peers livsløp. Seterjentene blir riktignok havfruer og opplevelsen av ensomhet blir sterkere når Peer sitter alene på en stein i vannet. Dans i vann er effektfullt, men også det er blitt gjort før, eksempelvis av koreografen Pina Bausch, og da mer integrert i forestillingen enn det oppleves her. Snøhetta-kreasjonen er vakker, men kunstnerisk uvesentlig.

For mange darlings

Det musikalske uttrykket hadde hatt godt av en rendyrking. Nå kombineres korsang, et flygel som seiler over vannspeilet, kjente toner fra Solveigs sang og livefremført ny musikk, det gir et spredt og rotete inntrykk, selv om fremføringene isolert sett er gode.

Dette er svakheten ved forestillingen: Den bærer i seg for mange darlings, og den hadde hatt godt av en runde med tydeligere utvelgelse av virkemidler.

Blant annet ønsker forestillingen å tematisere hva en vanskelig barndom gjør med valgene en tar som voksen. Dette kunne også vært bearbeidet med større tydelighet. Denne tematikken rommer mer enn forestillingen klarer å vise.

­«Dans med meg!» sier Peer til Solveig. Men Peer er aldri der når Solveig danser, han ser det aldri. Dansens ensomme uttrykk er det viktigste virkemidlet i denne oppsetningen. Dermed blir Solveig ventende. Som i et Kittelsen-maleri står hun lengtende mot et Soria Moria slott. Et vakkert bilde mot fjellheimen og verdt å få med seg fra en forestilling som tross mange sterke prestasjoner kunne trengt en runde til med ugressluking.