Strykersyke
”The Chase” er siste i en rekke norske popalbum de senere årene der et enkelt uttrykk gjøres større og mer bombastisk med stryk, pauker, harper og annet som vanligvis hører hjemme i et symfoniorkester. På 1960- og 70-tallet fikk mye pop en orkestermakeover for å gjøres spiselig for et voksent publikum. Pop, køntri, soul og til og med reggae ble pumpet opp av produsenter, ofte til artistenes fortvilelse. Nå virker det som om norsk pop lider av samme strykersyke.
Stoler ikke på stoffet?
I ”Is it Love” tar orkester og kor helt overhånd og det høres nesten ut som et parodisk overveldende vekkelsesmøte. Dette står ikke helt i stil til det jeg tenker meg som kjernen i Marit Larsens talent. Det kan virke som om produsent Kåre Vestrheim ikke stoler på at stoffet til Larsen er nok i seg selv. Men det er det. For igjen har hun kommet opp med ti melodier som treffer akkurat der de skal.
Pikeaktig sofistikert
Marit Larsens nye låter er fengende og lettbente, samtidig som de fleste er intrikate nok til å ha lang holdbarhet. Hun balanser hårfint med sin nesten irriterende maniske lystighet. Men snedige grep i melodier og produksjon styrer det meste bort fra det pikeaktige og inn mot noe mer modent og sofistikert.
Best uten staffasje
”If a Song Could Get Me You” er en popperle om pop og et eksempel på hvordan det tilsynelatende enkle kan stå for seg selv uten masse ekstra staffasje. Med albumet ”The Chase” er Marit Larsen fremdeles godt plassert i et akustisk rootspop-uttrykk som dufter amerikansk vestkyst anno 1974. Men det som bare burde vært luftig og lekkert får for ofte et litt klamt orkesterslør rundt seg i stedet.
Perfekt avslutning
Låten ”Fences” derimot, er en perfekt avslutning og en myk landing som gjør at man tilgir det meste. Her er orkesteret nydelig dandert bak stemmen til Marit og et trekkspill som tilfører et hjemlig pust av nordisk visetradisjon.
