En ung Linnea Myhre-aktig kvinne drar til Los Angeles sammen med musikerkjæreste. Musikerkjæreste har masse å gjøre. Ung kvinne har veldig lite å gjøre. Ung kvinne føler seg tilsidesatt, rastløs, engstelig og ensom. Ung kvinne nærer opp under barndomsbesettelse av ikonisk popstjerne. Nevnte popstjerne bor i LA. Så skjer det noen ting.
Ikke mange ting (egentlig direkte få), men likevel relativt betydelige for Ung kvinne.
Hun har nå to mål:
- Å finne meningen med livet/finne seg selv
- Finne Britney.
Og dermed blir spørsmålet: Er disse egentlig ett og samme?
Selvet, kroppen, utilstrekkeligheten
Historien fortelles i selvopptatthetens og selvmedlidenhetens tegn. Tempoet er lugnt hele veien, ofte nærmest minutt for minutt. Det er tungt å lese, men det er også et godt bilde på hvordan tiden føles når man ikke har noe mål og mening med livet.
Det kan vel kanskje sies å være Myhres varemerke: Meningsløsheten omsatt til ord.
Det er mye snakk om kropp, mye prat om mat, og mye undring over hvorfor ting ikke kunne være annerledes: Hvorfor hun, jeg-et, ikke klarer å takle ting som forventes av en voksen å takle.
Og her er vi inne på kjerneproblematikken i romanen.
Not a girl, not yet a woman
For noen er det vanskelig, ja nesten uutholdelig, å bli voksen. Å ta ansvar, finne retning, ta valg, og ikke minst være pen og selvsikker og flink oppi det hele. Hvem skal man se opp til, søke hjelp fra?
Britney, vel!
BRITNEY, BRITNEY, BRITNEY: Myhres hovedperson finner trøst i sitt store tenåringsidol fra 90-tallet.
Foto: AP Photo / Scanpix.Kapitlene rammes inn av sitat fra Britney Spears' låter og Instafeed (et fint grep som syr boka sammen). 90-tallsfavoritten har en tydelig gudestatus. Hun er symbolet på det vakre og overfladiske, på det menneskelige og feilbarlige, og på den som ikke helt taklet voksenlivet. Når vår venn føler seg fortapt, er Britney der som et fyrtårn i det kalde mørket.
Men det viser seg likevel at Britney ikke helt er nok, nå som barndommen er over. Det blir som å prøve å holde en skygge i hånden. Det er ikke noen reell støtte å hente der, nå som det har skjedd noe uventet og livsomveltende med kroppen.
Et deprimerende speilbilde av samtiden
Det er blitt snakket mye om millenniumsgenerasjonen: Om det umettelige eksponeringsbehovet, og om de psykelige kvalene som kommer av urealistiske skjønnhets- og selvrealiseringsmål. Alt dette speiles (og overdrives) her. Og ja, en skjønnlitterær skildring av hvor mye et hode kan gå seg vill i denne eksistensjungelen har absolutt en verdi.
Men jeg synes kanskje at Myhre tar litt vel mye i. Jeg-personen grenser til å bli for karikert, for overdrevent opptatt av seg selv og alt som er overfladisk, for surret inn i sin egen frykt og utilstrekkelighet.
Det er nok folk der ute som har det sånn, men som skjønnlitterær figur er hun litt vanskelig å takle i lengden. Det er vanskelig å like og forstå henne når hun går i de samme sporene igjen og igjen, og samtidig har så lite empati overfor omverdenen.
Megafon for sinnsrot
I sin helhet synes jeg «Meg, meg, meg» mangler språklig lekenhet og humor, og dermed blir dette litt for treigt og navlebeskuende. Men bruken av Britney funker.
Jeg er også sikker på at denne romanen vil gå rett hjem hos alle de som lengter etter en megafon for sitt uuttalte og skambelagte sinnsrot.
Det får de i aller høyeste grad her.
Passer for deg som:
- Trenger en venn som forstår deg når du har det vanskelig
- Er barn av 90-tallet
- Elsker Britney
- Liker lettlest litteratur
- Fascineres av samtidens psykiske lidelser
