Anmeldelse: Tam musikal

Teater Innlandets versjon av «Jungelboken» mangler både motivasjon og flyt.

 Jungelboken - forestillingsfoto og film - for Teater

Jungelboken er blitt en historie som ikke går dypt nok til verken å handle om tilhørighet, oppbrudd eller identitet.

Foto: Gisle Bjørneby

Det er 30 år siden musikalen «Jungelboken» av Svein Gundersen, Arne Lindtner Næss og Wayne McKnight ble vist for første gang.

Denne jungelmusikalen har vært vist på flere norske scener opp gjennom årene, og når Teater Innlandet og Riksteatret går sammen om å gi denne musikalopplevelsen til barn over hele landet i 2019, er det med visshet om at dette også kan fenge foreldregenerasjonen.

Det er kanskje grunnen til at 80-tallsnostalgien er bevart i kostymene, og at musikken føles underlig gammeldags.

30 år er lang tid

Samtidig har teater for barn forandret seg mye i løpet av de siste 30 årene, blant annet når det kommer til tempo i forestillinger, dramaturgi, musikkens rolle og funksjon, hva et sangnummer kan og bør være. Men noe av dette virker dessverre å ha gått teateret hus forbi.

Det grunnleggende spørsmålet jeg sitter igjen med er: Hva skal dette være en historie om? Allerede i starten er forestillingen utydelig og mangler motivasjon. Det etableres ikke godt nok at Mowgli er et menneskebarn som ble funnet i skogen og tatt vare på av ulvene – og at han er der på lånt tid. I stedet møter publikum en Mowgli med utferdstrang.

20190205 Jungelboken - forestillingsfoto og film - for Teater In

Historiebrister og stadig avbrutt flyt er forestillingens svakeste punkter.

Foto: Gisle Bjørneby / Gisle Bjørneby

«Jeg er ikke liten lenger», sier Mowgli (Lars Halvor Andreassen) og drar ut i jungelen. Så presenteres farene ved slangen Kaa og tigeren Shere Khan, og Mowgli reddes så vidt fra å bli slangemat.

Og først nå er panteren Bagheera på plass med sin alvorlige konklusjon: Mowgli må bort fra jungelen og tilbake til sine egne.

Brist på brist

Konflikten burde vært tydelig introdusert tidligere. I stedet kommer introduksjonslåter på rekke og rad som bryter fortellingen og gjør at flyten i forestillingen brister gang på gang.

Det er også et tankekors at de mest alvorlige situasjoner (som når Bagheera sier at Mowgli må bort) går over i lystige musikalnumre som ikke på noen måte tar opp i seg alvoret i scenen som spilles ut rett før. Dette er det ikke lett verken å forstå eller følge med på.

Slike historiebrister og stadig avbrutt flyt er forestillingens svakeste punkter. For å holde på publikums oppmerksomhet erstattes det med slapstickhumor, tegneserieaktige slåss-scener, floss-dans og karikerte dyr – til noen barns gapskrattende glede.

20190205 Jungelboken - forestillingsfoto og film - for Teater In

Det etableres ikke godt nok at Mowgli er et menneskebarn som ble funnet i skogen og tatt vare på av ulvene

Foto: Gisle Bjørneby / Gisle Bjørneby

Mowglis tilhørighet blir heller ikke tydelig nok vektlagt. Vi ser ham aldri høre til i ulvemors favn. Det synges riktignok i starten, men det er vanskelig å få med seg sentrale deler av en historie når de kun fortelles gjennom sang.

Tante Sofie i jungelen

Flere av karakterene i denne oppsetningen mangler også dybde. Tristest er det å se at Bagheera, fra Rudyard Kiplings hånd en sløy, kul og farlig panter, bli noe som ligner en streng frøken.

Sebastian Skytterud Myers er gitt en vanskelig oppgave med for lite å spille på Bagheera blir aldri farlig eller utfordrende, bare tante Sofie-aktig – men selv tante Sofie har mer å fare med enn en temmet Bagheera. Mowgli gjøres uinteressant og ganske anonym, det er musikknumrene som driver denne fortellingen mer enn noe annet.

Et energisk ensemble gjør det de kan for å holde energien oppe. Men Jungelboken er blitt en historie som ikke går dypt nok til verken å handle om tilhørighet, oppbrudd eller identitet. I stedet er det blitt en litt for tam jungelmusikal.

Anbefalt videre lesing:

Kulturstrøm

  • Norges største drive-in-kino

    Norges største drive-in-kino hadde premiere onsdag. På parkeringsplassen på Tryvann i Oslo blir det daglig vist tre filmer hele påsken. Som følge av koronapandemien har det blitt populært med denne typen arrangement. I Bergen starter Bergen Kino drive-in-kino. I Lillestrøm hadde hiphopgruppa «Klovner i kamp» Norges første drive-in-konsert, og i Skien har det vært drive-in-gudstjeneste (NTB).

    Filmen Aladdin vises på parkeringsplassen på Tryvann i Oslo.
    Foto: Lise Åserud / NTB scanpix