Hopp til innhold

Anmeldelse: Tam musikal

Teater Innlandets versjon av «Jungelboken» mangler både motivasjon og flyt.

 Jungelboken - forestillingsfoto og film - for Teater

Jungelboken er blitt en historie som ikke går dypt nok til verken å handle om tilhørighet, oppbrudd eller identitet.

Foto: Gisle Bjørneby

Det er 30 år siden musikalen «Jungelboken» av Svein Gundersen, Arne Lindtner Næss og Wayne McKnight ble vist for første gang.

Denne jungelmusikalen har vært vist på flere norske scener opp gjennom årene, og når Teater Innlandet og Riksteatret går sammen om å gi denne musikalopplevelsen til barn over hele landet i 2019, er det med visshet om at dette også kan fenge foreldregenerasjonen.

Det er kanskje grunnen til at 80-tallsnostalgien er bevart i kostymene, og at musikken føles underlig gammeldags.

30 år er lang tid

Samtidig har teater for barn forandret seg mye i løpet av de siste 30 årene, blant annet når det kommer til tempo i forestillinger, dramaturgi, musikkens rolle og funksjon, hva et sangnummer kan og bør være. Men noe av dette virker dessverre å ha gått teateret hus forbi.

Det grunnleggende spørsmålet jeg sitter igjen med er: Hva skal dette være en historie om? Allerede i starten er forestillingen utydelig og mangler motivasjon. Det etableres ikke godt nok at Mowgli er et menneskebarn som ble funnet i skogen og tatt vare på av ulvene – og at han er der på lånt tid. I stedet møter publikum en Mowgli med utferdstrang.

20190205 Jungelboken - forestillingsfoto og film - for Teater In

Historiebrister og stadig avbrutt flyt er forestillingens svakeste punkter.

Foto: Gisle Bjørneby / Gisle Bjørneby

«Jeg er ikke liten lenger», sier Mowgli (Lars Halvor Andreassen) og drar ut i jungelen. Så presenteres farene ved slangen Kaa og tigeren Shere Khan, og Mowgli reddes så vidt fra å bli slangemat.

Og først nå er panteren Bagheera på plass med sin alvorlige konklusjon: Mowgli må bort fra jungelen og tilbake til sine egne.

Brist på brist

Konflikten burde vært tydelig introdusert tidligere. I stedet kommer introduksjonslåter på rekke og rad som bryter fortellingen og gjør at flyten i forestillingen brister gang på gang.

Det er også et tankekors at de mest alvorlige situasjoner (som når Bagheera sier at Mowgli må bort) går over i lystige musikalnumre som ikke på noen måte tar opp i seg alvoret i scenen som spilles ut rett før. Dette er det ikke lett verken å forstå eller følge med på.

Slike historiebrister og stadig avbrutt flyt er forestillingens svakeste punkter. For å holde på publikums oppmerksomhet erstattes det med slapstickhumor, tegneserieaktige slåss-scener, floss-dans og karikerte dyr – til noen barns gapskrattende glede.

20190205 Jungelboken - forestillingsfoto og film - for Teater In

Det etableres ikke godt nok at Mowgli er et menneskebarn som ble funnet i skogen og tatt vare på av ulvene

Foto: Gisle Bjørneby / Gisle Bjørneby

Mowglis tilhørighet blir heller ikke tydelig nok vektlagt. Vi ser ham aldri høre til i ulvemors favn. Det synges riktignok i starten, men det er vanskelig å få med seg sentrale deler av en historie når de kun fortelles gjennom sang.

Tante Sofie i jungelen

Flere av karakterene i denne oppsetningen mangler også dybde. Tristest er det å se at Bagheera, fra Rudyard Kiplings hånd en sløy, kul og farlig panter, bli noe som ligner en streng frøken.

Sebastian Skytterud Myers er gitt en vanskelig oppgave med for lite å spille på Bagheera blir aldri farlig eller utfordrende, bare tante Sofie-aktig – men selv tante Sofie har mer å fare med enn en temmet Bagheera. Mowgli gjøres uinteressant og ganske anonym, det er musikknumrene som driver denne fortellingen mer enn noe annet.

Et energisk ensemble gjør det de kan for å holde energien oppe. Men Jungelboken er blitt en historie som ikke går dypt nok til verken å handle om tilhørighet, oppbrudd eller identitet. I stedet er det blitt en litt for tam jungelmusikal.

Anbefalt videre lesing:

Kulturstrøm

  • To priser til Karpe i P3 Gull

    Karpe ble kåret til årets artist og og årets låt med melodien «paf.no» under NRKs prisutdeling P3 Gull.

    Karpe har med dette vunnet syv priser i «P3 Gull»-pris totalt.

    Bandet benyttet muligheten til å ta med produsentene bak låta opp på scenen: Thomas Kongshavn og Aksel Axxe Carlson.

    I 2022 har Karpe gitt ut EP-en «Omar Sheriff» og hatt ti utsolgte konserter i Oslo Spektrum. I 2023 skal rapduoen på europaturné.

    Karpe stakk av med prisen årets artist under NRKs prisutdeling P3 Gull, lørdag 26. november 2022
  • Stor pris til bandet Fieh

    Det unge norske soulfunk-bandet Fieh får Arne Bendiksens talentpris for 2022.

    Kulturminister Anette Trettebergstuen delte ut pris og statuett på jazzscenen Victoria i Oslo lørdag kveld.

    En del av prisen er 100.000 kroner.

    Fieh er et groove-sentrert band med funk og eksperimentelle låter. De har spilt på scener over hele Europa og har to ganger spilt på hovedscenen på Øyafestivalen.

    Arne Bendiksens talentpris er en gave fra Kulturdepartementet til norske artister, og formålet med prisen er å bidra til talentutvikling innen norsk populærmusikk.

    Fieh spilte på Øya-festivalen i Oslo i sommer foran et begeistret publikum. Foto: Eskil Olaf Vestre, NRK

    Fieh på Øya 2022
    Foto: Eskil Olaf Vestre / NRK