Det er viktig å se teaterstykket om Oslo-avtalen fra 1993 som fiksjon. Det er verktøyet man trenger for å stille de grunnleggende og viktige spørsmålene forestillingen reiser: Hva i all verden skjedde? Var dette klokt?
Før premieren ble manuset kraftig kritisert av såvel forskere som aviskommentatorer. Det er bra. Slik bør det være når man bedriver fiksjon på slakk line.
J. T. Rogers’ kritikerroste teaterstykke om Oslo-prosessen i 1993 er iscenesatt av Stefan Larsson, som er påtroppende teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen.
Ingen helt
Kritikerne har rett i at dette er Terje Rød-Larsens store historie. Norske ministre og statsansatte blir statister i hans fortelling. Men de tar feil i at stykket er en hyllest av Rød-Larsen. Snarere tvert imot.
Den store oppgaven med å balansere dette er gitt skuespiller Preben Hodneland. Som stykket for øvrig balanserer også han på slakk line i rollen som Terje Rød-Larsen.
En av Hodnelands styrker som skuespiller, som han i høst viste i rollen som Macbeth, er evnen til å fremstille uhåndgripelige karakterer. Karakterer som plager en lenge etter at stykket er over fordi de etterlater seg noe uutforsket hos publikum. Slik er Terje Rød-Larsen i «Oslo»: Rakrygget tilretteleggende og sammenkrøpet naiv på samme tid. Han ser seg selv som en helt, men han er ingen storhet. Han er karakteren som tviholder på et idealistisk håp med mørknende tvil i blikket.
Lidenskapsløst
Spørsmålet stykket reiser, er hvorfor nettopp norske politikere ønsket å få disse forhandlingene i gang. Det forblir ubesvart. Det finnes ingen lidenskap for fred i Midtøsten hos nordmennene slik de fremstilles her. I større grad er det maktkamp, posisjonering og ære de drives av. Det gjelder også Rød-Larsen og hans kone.
Motivasjonen for fredsarbeidet etableres forelesningsaktig, og dermed gis alt et skjær av kald politikk. Her er ingen som gråter, ingen som skriker av utmattelse, ingen som segner om i håpløshet. Ingen lidenskap, selv ikke i ekteskapet.
En politisk prosess gjort som tre timer langt teater har sine utfordringer. Mange karakterer skal ut og inn av dører og forhandlingsrom.
Larsson har regissert det ryddig og greit. Den buede bakveggen følges av en skjerm som bilder og video projiseres på. De er i stor grad hentet fra vår egen tid og ikke 1993. Det viser antall mobiltelefoner som strekkes i været under sammenstøtene. Det sier noe om Midøsten-situasjonen i dag, men fjerner publikum fra tidsbildet forestillingen er satt i. Skjermen er et godt grep, men kunne vært bedre integrert. Det samme gjelder lyden.
Lydbildet preges blant annet av amerikansk jazz, og det befinner seg langt fra stridens kjerne. Men det går godt sammen med whisky i en diplomatisk salong.
Det er heller ikke til å unngå at en del politiker- og foredragsholderaktige gester gjentas hos karakterene med liten grad av variasjon. Det er et problem i tre timer langt teater.
Møtene
En av de fineste scenene er det første sonderingsmøtet der en PLO-utsending møter en utsending fra Israel for aller første gang. Disse dirrende møtene henter frem teaterets styrke: At det er her og nå det skjer.
Mulighetsrommet åpnes, fiender kan bli venner. Det er slike stumme scener som aller best målbærer utgangspunktet for Oslo-prosessen: Ønsket om fred.
Teaterstykket «Oslo» må forstås som en fiksjon om muligheter. Om viktigheten av å gripe dem, om feilskjær og om valg som viste seg ikke å være kloke.
Som teater er det interessant, litt langt og mangler lidenskap. Uten lidenskap, ingen krig. Og heller ingen fred.
