Stjernekamp-anmeldelser: Utvilsomt den skumleste sjangeren

Opera har utvilsomt blitt den skumleste sjangeren i Stjernekamp. Her er det mye følelser, teknikk og kraft som skulle til for å overleve kvelden. Denne gangen var det åpent for å velge klassiske sanger og ikke bare rene operaarier. Disco ble også sunget av de fire gjenværende deltakerne. Etter flere energiske opptredener, var det Adrian Jørgensen som måtte forlate konkurransen.

OPERA

1. Sondre Mulongo Nystrøm: Nemorinos arie

fra Elskovsdrikken (Gaetano Donizetti, 1832)

Nystrøm har taklet de fleste sjangre uten stor problematikk denne Stjernekamp-sesongen. Også her ruler det en stor overbevisning om at han lett kan tre inn i hvilken som helst sjanger uten å vise noe tegn til den korte øvingstiden. Blikket til Nystrøm stivner litt av konsentrasjon fra det vanskelige partiet mot slutten, men stemmen er fortsatt grandios og tvers igjennom vakker.

• Terningkast 6

2. Adrian Jørgensen: Nella Fantasia

Basert på temaet «Gabriel’s Oboe» fra filmen The Mission (1986)

For et mareritt å skulle være nestemann etter forrige bidrag. Jørgensens stemme er akkurat litt for røff for opera, for her savner jeg en rundere klang og en større formidlingsevne. De lange frasene får Jørgensens konsentrasjonsblikk til å vare akkurat litt for lenge, selv om stemmen er kontrollert. Dette kunne vært bedre, men også veldig mye verre.

• Terningkast 3

3. Kim Rysstad: Ave Maria

Meditasjon over Johan Sebastian Bachs preludium nr 1 fra Wohltemperiertes Klavier (1853)

Dramaturgiens effekt kjentes virkelig her. En rolig, men også litt svingende start klarte å kulminere til en inderlig fremførelse av Rysstad. Litt mer dramatikk og temperatur, så hadde dette vært på nivå med det han har vist tidligere.

• Terningkast 4

4. Bilal Saab: Torna a Surriento

Napolitansk sang (1905)

Saab toucher innom det store følelsesregisteret i denne napolitanske sangen. Nervene vises heldigvis mer i blikket enn i den massive stemmen, og Saab briljerer med en rund og varm klang i kveld. Bravo!

• Terningkast 5

DISCO

1. Sondre Mulongo Nystrøm: Don’t Stop ‘Til You Get Enough

(Michael Jackson, 1979)

Jaja, å hoppe fra opera til superenergisk disco er null stress, tydeligvis! Det er i hvert fall det inntrykket en får i starten av Nystrøms discofeber. Variasjonen mellom Sondres «vanlige» stemme og falsetten går innmari bra, men blir smått litt masete i lengden. Den høye showfaktoren dominerer uansett dette fyrverkeriet.

• Terningkast 5

2. Adrian Jørgensen: Dancing Queen

(ABBA, 1976)

Opera-delen har nok tatt på for denne skinnende mannen. Sure toner preger ofte de langsomme frasene i denne feststemte låta, og ut i fra dansingen ser det ut som om sangeren selv innser at dette ikke går veien. Jørgensen har levert bedre, men nå tok nok operaen lufta ut av ballongen.

• Terningkast 2

3. Kim Rysstad: I Will Survive

(Gloria Gaynor, 1978)

Dette overlever Kim Rysstad. Scenen eksploderer mildt sagt av en uforventet frekk og freidig attitude fra den ellers veldig sjenerte folkesangeren. Litt rot i starten må en tåle, her blir mye frisk energi servert uten at det blir alt for mye overtenning.

• Terningkast 4

4. Bilal Saab: September

(Earth, Wind & Fire, 1978)

Enn at det kan svinge SÅ mye, selv uten de mest imponerende dansetrinnene. Det tar en liten stund før Saab blir ordentlig varm i trøya på denne, men når han først leverer — da leverer han ganske bra.

• Terningkast 4