For en fan som bare må ha mer, fungerer det kanskje. Jeg trenger ikke denne nye tegneserien i tillegg til filmene.
Noen får bare ikke nok av det: Star Wars-universet er betagende, og filmene er så monstrøse produksjoner at det tar mange år mellom hver filmepisode. Få fenomener har sterkere grep om følgerne sine. Så hvorfor ikke lage enda mer Star Wars – og putte det mellom to permer?
Kjent opplegg
I «Star Wars – Skywalker slår til» går vi rett inn i et møte mellom opprørerne og Imperiet, ikke ulikt den aller første Star Wars-filmen til George Lucas fra 1977. I en galakse langt, langt borte: Han Solo, prinsesse Leia og den lille, rullende droiden R2-D2, her kalt Errtodeto, snakker seg inn til et forhandlingsmøte på Imperiets våpenfabrikk. Sammenstøtet som oppstår går igjennom et tett følge av ruter fulle av farts- og kampstriper, hvit elektrisitet gjennom lufta, tett på våpenmunninger og – selvsagt – lyssverd.
De fryktløse og ofte dumdristige opprørerne må skyte seg ut. Luke Skywalker havner i et mann-til-mann-oppgjør med erkeskurken Darth Vader, den onde motparten til alle jediene som besitter kraften. Og historien gjennom hele heftet er, grovt sagt, fortsettelsen og etterdønningene av dette slaget som setter i gang historien.
Spenninga mellom det gode og onde
Tegningene til John Cassaday er realistiske, slik stilen gjerne er i actionserier. Sfæriske bakgrunner med lyshastighets-effekt, røykformasjoner og himmel er pent utført.
Handlingen finner sine figurer i en skarp konturstrek. På sitt fineste bygger lekker lys- og skyggebruk opp under spenninga mellom det gode og onde, eller mellom tro og tvil. Den unge helten Skywalker jobber – igjen –- med sin egen overbevisning på veien mot å bli en jedi.
Må ikke forveksles med ...
Tilhører du dem som allerede sliter med å holde styr på kronologien i Star Wars-universet, blir du ikke klokere av å lese «Star Wars: Skywalker slår til». Men den sinnrike detaljorienteringa viser seg å være en berikelse, slikt egner seg gjerne for føljetong-formatet i serier. Du kan bla fram og tilbake og sammenligne sekvenser og riktig dyrke nerden, slik mange sikkert vil gjøre med denne (det er lovet flere utgivelser).
Albumet som nå er ute er en samling av de første bladene i selskapet Marvels nyskapte historier skrevet inn i Star Wars-universet. Må ikke forveksles med historien i den nyeste kinofilmen, og heller ikke med 80-tallets Star Wars-tegneserie.
Action og varme
Som i historiene vi kjenner fra filmen: Actionscenene og alvoret blir avbrutt av små humorsekvenser og varme, pussige mellommenneskelige passasjer. Tegningene egner seg ikke like godt til disse. Lista er nok lagt litt for høyt i forhold til hvordan skuespillerne ser ut.
Hadde det vært et visst rom for utskeielser og røff strek hadde jeg godtatt noe av kløninga. Et litt skeivt Leia-ansikt i bakgrunnen, for eksempel. Men i denne bokstavelige, rett-inn-i-film-universet-presentasjonen, skal det veldig lite til før jeg forstyrres ut av illusjonen.
Flatt i snakkeboblene
Det blir ikke bedre av hvordan historien fortelles: Manusforfatter Jason Aaron tar oss for eksempel med på en real romutflukt, som skal utdype forholdet mellom filmhistoriens morsomste ikke-par, Han Solo og prinsesse Leia.
Men fargesprakende tåke-atmosfære i uutforskete deler av galaksen til tross – dialogen dem i mellom blir flat og lite spennende. Og overraskelsen som dukker opp er vel strengt tatt ikke gøyal nok.
For endimensjonalt
Fascinasjonen tennes i de siste rutene når vi igjen møter erkeskurk Vader. Men punchlines og reaksjoner er akkurat litt for klisjétett.
Tegneserieskaperne er for bokstavelige når de tar filmen til papir, samtidig som det er et ekstremt strengt krav om akkurat dette i Star Wars-sammenheng: De må være tro mot det opprinnelige.
Det mangler for mye på rytmen her til at jeg kjøper ensidig snakkebobleinnhold og forutsigbare bevegelser. Det gjelder både for figurenes fysiske bevegelser – og veiene manuset tar.
For en fan som bare må ha mer, fungerer det kanskje. Jeg trenger ikke denne nye tegneserien i tillegg til filmene.
