Slik åpner romanen «Prinsesse Bari», skrevet i 2007 av Sør-Koreas store forfatter Hwang Sok-Yong. Han har et omfattende forfatterskap bak seg, og satt fengslet i flere år for å ha krysset grensen inn til Nord-Korea ved flere anledninger. Når han skriver om sult, fattigdom og undertrykkelse i Nord-Korea, stoler jeg på stemmen som forteller.
På leting etter mening
Hwang Sok-Yong: 'Prinsesse Bari', Roman 2015, Font forlag, Oversatt av Jarne Byhre.
Jeg-fortelleren, ungjenta Bari, blir oppkalt etter prinsessen i et eventyr. Som den siste av sju søstre ble hun lagt ut i skogen for å dø, siden faren ønsket seg en gutt og så nye døtre som en byrde. Hun blir mot alle odds reddet av familiens hund, som sleper babyen tilbake i et sjal.
Også mytenes prinsesse Bari ble forlatt, forteller jentenes farmor, som kaller opp barnebarnet etter henne. Prinsessen i eventyret måtte gjennom store strabaser til Verdens ende for å skaffe Livets vann - det skal vise seg at vår Bari får en lignende skjebne.
Synske evner
Familien har det stritt. Etter år med tørke og hungersnød er det ikke lett å mette en så stor flokk. De prøver lykken ved grensen til Kina. Når det ryktes at en onkel har flyktet til Sør-Korea, blir familiemedlemmer staffet. Familien blir spredt, Bari, farmoren og den nest yngste søsteren flykter over til Kina.
Det viser seg at Bari har arvet bestemorens synske evner - når hun etterhvert er den eneste gjenlevende, kan hun snakke med bestemoren i drømme og få råd og trøst hos henne.
Barnets erfaring av den stadig strengere hverdagen er beskrevet i en registrerende, troskyldig tone. Den nesten naive troen på hjelp fra farmoren likeså. Kanskje det er derfor teksten virker så sterkt?
Den voksnere Baris beretninger når aldri samme intensitet. Kan det skyldes at det blir for mange samtidsreferanser som skal med, for mange ulykkelige skjebner vi kan kjenne igjen fra avisene?
Strømmen av flyktninger
Drømmesyn og fantasi skal bli en beskyttelse og forsvarsmekanisme for Bari, som etter mer motgang blir smuglet inn i en båt til London. Dit kommer hun som illegal innvandrer med falsk pass. I London blir hun en del av en pariakaste - der innvandrere fra Asia og Afrika blir utnyttet og lever i egne ghettoer. Hun gifter seg inn i en muslimsk familie, og møter hatet mot muslimer etter angrepet på tvillingtårnene 11. september 2001.
Jeg har tidligere etterlyst norske romaner som behandler verdensomspennende utfordringer som nettopp strømmen av krigs- og sultrammede flyktninger som risikerer livet for å komme seg til Vesten. Flere slike fortellinger kommer nå til oss gjennom litteraturen fra utlandet, noen med en klar politisk agenda, andre mer registrerende, om enn med et underliggende moralsk imperativ.
- Les også:
Moderne fabel
Tidligere i vår kom den italienske dokumentarromanen «Ikke si at du er redd» om det somaliske løpertalentet Samia Yusuf Omar. Hun druknet i Middelhavet, som båtflyktning på vei over til Europa. Hwang Sok-Yong holder frem en tilsvarende, rystende skjebne, men er langt mer litterær i sin omgang med språket og ikke minst ved at han smelter sammen virkelighet og sjamanisme, brutal realisme og håpefulle drømmer i noe som nesten blir en slags moderne fabel.
- Les også:
Eventyrlig overlevelseskraft
For en norsk leser kan det føles uvant med så mange ut-av-kroppen-erfaringer i en ellers realistisk beretning. Jeg tror dette må leses symbolsk; eventyrets prinsesse må kjempe seg gjennom fantasiens farer for å nå erkjennelse og frelse. Dagens unge Bari lider i en brutal nåtid, formet av faktiske kriger, av terror og storpolitikk. Bare ved hjelp av eventyrlig overlevelseskraft kan hun klare seg.
Uten å fremstå lettvint, indikerer Hwan Sok-Yong at også dagens Bari, dagens undertrykte, kan nå innsikt og kanskje forsoning, når hun erkjenner at hun er i stand til å tilgi dem som har gjort henne urett.
Som den gamle, pakistanske Abdul formulerer det i slutten av romanen:
«Prinsesse Bari» er oversatt av Jarne Byhre. Han må ha hatt en svært krevende oppgave med å tilgjengeliggjøre boken for norske lesere. Han har gjort en glimrende jobb.
