Manusforfatter Knut Nærum er ikke bare han tørrvittige som ingen trodde kom til å slutte i Nytt på nytt. Denne gang kjenner jeg igjen hans effektive fortellervalg fra tidligere tegneserieprosjekter, for eksempel satireføljetongen «Rita Bloid».
Karstein Volle er kjent for mange for sin særegne «Fakta fra verden», som egentlig ser mer ut som bruksanvisninger eller lærebokskjemaer enn en gjennomsnittlig, handlingsdrevet tegneserie. I «Muffens» slår Volle seg løs med det motsatte: fortettet handling og drivende karakterer i effektfulle stilvariasjoner.
Røffe kontraster og energi i primærfarger
I en parallellverden er tegneserier forbudt. I svart-hvite streker uten skygger møter vi en mann som starter å opponere mot forbudet. Det eskalerer relativt raskt. Den svart–hvite rammehistorien avbrytes av delhistoriene som denne mannen sprer under myndighetenes radar.
De seks delhistoriene bryter alle inn i farger og skiller seg fra hverandre i utseende. Den første delhistorien er for eksempel i illevarslende rødt kontemplert kun med en vagere gråblå, i ekspresjonistiske linjer. Den finner sted rundt og på en utrolig teaterscene, der den urovekkende tonen tiltar i styrke. Den neste er en rynkete, overraskende vri på en typisk klasse-reunion i ei norsk bygd.
Alle delhistoriene har hvert sitt uttrykk, fra det dust fargelagte til intense graffiti-inspirerte kjekkaserier, til røffe kontraster og energi i primærfarger. Han følger vel dessuten opp en svart tråd her fra boka si «Karstein Volles skjebner», som var full av død.
Kultkrydderier
Enkelte sider ved miljøene vi tas med inn i er til å kjenne igjen fra vår egen verden. Enkelte elementer er helt urealistiske, men kan minne om sider ved vårt samfunn. Eksempler: Vold i underholdning. Overvåking. Lengselen etter en superhelt-skikkelse som skal komme og ordne opp.
Henger du med? Jeg håper det, for det er verdt det.
Og det er enklere å lese «Muffens» som tegneserie, enn å oppsummere den i ren tekst. Så allerede der har Karstein Volle og Knut Nærum vunnet: «Muffens» skal være laget som en kjærlighetserklæring til tegneserieformatet. La meg legge til at den krydres godt med dryss både fra kultserier og –filmer.
Margenes magi
«Muffens» er en oppvisning i novelle–øvelsen over alle, for hver historie ser ut til å avsluttes med at de spør hverandre: Hvor fiffig kan vi gjøre den overraskende vendinga?
Nærum er dessuten blant dem som tyner margene for all den magi han kan: Det som skjer, men ikke vises, og tvinger leseren til å delta. Han presser det vel godt, og det krever leserens oppmerksomhet. Men med en dramatisk tegner som Volle holder det hele veien.
Min favoritthistorie er den som nøster opp historien om Oslos skurkenedkjemper fra 1930-tallet, den hardtslående «Knyttneven». Her ligger lag av koloritt fra både ekte gatekamper og klassiske tegneserier – og en bitteliten assosiasjon til nyere serier som problematiserer vigilanten som helt («Watchmen» m.fl).
Dessverre blir den mer aktuell enn man bør ønske seg i disse Sons of Odin–tider, selv om den først og fremst er leken, med hopp i tid, fantasirike miljøer og et spesielt far–datter–forhold.
Det aller meste i denne spesielle boka er lekent og morsomt, faktisk. Og nesten hele tida også ganske ubehagelig. Nærum og Volle lykkes godt når de øser på med innfall samtidig som de holder stram struktur.