Jeg sier ikke at det ikke skrives morsomme romaner i Norge. Odd W. Suren, Erlend Loe, Vigdis Hjorth, Marit Eikemo og Gunnhild Øyehaug har alle skrevet underholdende bøker. Men alvoret er så mye mer synlig i moderne norsk skjønnlitteratur. Prosjektet til Janne Drangsholt har en letthet og en eleganse i seg som vi nesten må til England for å finne.
Eksistensiell angst
Bare det å velge en slik tittel er et sjansespill. Vil Drangsholt bli tatt alvorlig? «Ingrid Winters makeløse mismot» høres ut som en britisk bestselger, eller en barnebok, men er altså en lettbent og oppfinnsom fortelling med et sviende snev av erkjennelse. Angsten for å miste kjærligheten, for ikke å lykkes på jobb, for å slite med for stort huslån - slikt kan synes trivielt, men er ikke desto mindre eksistensielt for de fleste av oss, i lykkelandet Norge anno 2015.
Ingrid Winter er rundt de 40, er førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger (som Janne Drangsholt selv) , har tre døtre og travel advokatmann. En dag ser hun drømmehuset og overtaler mannen til å flytte. Det ingen av dem hadde sett for seg, er at hun skal la seg rive med i budrunden og by én million over deres egen maksimumsgrense. Når de så ikke får solgt sitt eget hus, ser det ikke lyst ut.
Ned i avgrunnen
Og det skal bli mørkere. På jobb sliter Ingrid med møteplikt og kommunikasjon, sosiale sammenhenger er ikke hennes force. Hun fordyper seg, bostavelig talt, i begrepet «theom», et religiøst bilde på avgrunnen eller dypet som var forut for alt vann da Gud i følge Bibelen skapte himmel og jord. Selv står Ingrid kontinuerlig på kanten av dette svelget, hun snakker for mye og for ubetenksomt og frykter konstant at hun skal slukes av hverdagslige katastrofer. Det er en betimelig frykt, for hun rammes faktisk av lunefulle og smålige medmennesker, mens den helt store angsten for å miste grepet om eget liv, svever over vannene.
En tur til Russland, dit Ingrid blir sendt sammen med to kolleger for å opprette et bilateralt samarbeid med et universitet i St.Petersburg, blir i villeste laget. Leken med klisjeer truer med å tippe over i ren farse. Men Drangsholt ror det i land, slik Ingrid på utroligste vis ror i land både arbeidplass og ekteskap.
Ledig språk
Med en suveren turnering av populærlkulturelle referanser (allerede første setning inneholder mobiltelefonens enerverende marimbatone) gir Janne Drangsholt små lysende bonuspakker til leserne, hva enten hun siterer Tønes eller Michael Jackson, The Matrix eller Blade Runner. Vi følger Ingrid med skrekk og fascinasjon, ler mye, men gråter aldri, om følelsen av urettferdighet og medynk sniker seg inn aldri så mye. Det kan nok skyldes at typegalleriet i det store og hele nettopp består av typer.
Typene er ikke minst kjønnsdelte. Mens Ingrid uavbrutt er i sine følelsers vold, har den stødige ektemannen Bjørnar oversikt både over økonomi og praktisk gjennomføring av en småbarnshverdag med vennegrupper og FAU-møter.
Kniving på arbeidplassen
Jeg liker grepet med å ta tak i jobbrelaterte konflikter som så utvikles i takt med privatlivet forøvrig. Ingrid blir helere som skikkelse ettersom hun får spille ut ulike sider ved sin personlighet. Kontrastene i liv og lære - eller nettopp grunntonen i tilværelsen hennes - skrives frem i et nærmest grotesk lys. Ian McEwan bruker samme grep i flere av bøkene sine, med stort hell, spør du meg.
Skuespiller Henriette Steenstrup, kan tenke seg å spille hovedrollen i filmatiseringen av boken.
Det tar ikke så lang tid å lese «Ingrid Winters makeløse mismot». Timene det tar, byr ikke på motstand, men derimot på små latterglimt av lykke og en sugende avgrunn av gjenkjennelse.
Blir film
Denne uken ble det kjent at skuespilleren Henriette Steenstrup har kjøpt filmrettighetene til «Ingrid Winters makeløse mismot». Hun kan selv tenke seg å spille hovedrollen. Jeg ser ikke bort fra at det kan bli en riktig underholdende film.
