Hopp til innhold
Anmeldelse

Rystende opprørsroman fra Frankrike

Rå, selvutleverende og smart. Franske Édouard Louis kombinerer sårbarhet og sosiologisk analyse på suverent vis.

Édouard Louis

Unge Edouard Louis sjokkerte Frankrike med sin rå oppvekstskildring fra arbeiderklassemiljø i nord i landet.

Foto: Jerome Bonnet
Bok

«Farvel til Eddy Bellegueule»

Édouard Louis

Oversatt av Egil Halmøy

Skjønnlitteratur

2015

Aschehoug

Unggutten Édouard Louis skapte furore i Frankrike med debutromanen «Farvel til Eddy Bellegueule». Det er forståelig. Romanen er rå, sjokkerende og smart.

Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen.

Eddy Bellegueule / Édouard Louis' «Farvel til Eddy Bellegueule» (s.11)

Så sårt og så bastant åpner Édouard Louis' oppvekstroman «Farvel til Eddy Bellegueule». Ekstra sårt er det fordi romanen foregir å være en selvbiografi; Édouard Louis' egentlige navn er Eddy Bellegueule, han er selv den feminine guttungen som vokser opp i et mannsdominert arbeiderklassemiljø der det er hardhausene som teller.

Det er han som har tatt imot julingen inntil han klarer å komme seg vekk fra landsbyen for å gå videregående i en større naboby, og dermed finner sitt miljø og sin løpebane. Det er han som så gjerne skulle høre til, men som skjønner at han må bort.

Kjønns- eller klassereise?

«Farvel til Eddy Bellegueule» er nemlig en fortelling om klasser. Visst er det en fortelling om Eddy, som helt fra han er liten har en lys og feminin stemme, foretrekker kjærlighetsfilmer fremfor fotball og tiltrekkes av sterke guttekropper. Først etter at han har klart å flykte (selv sier han at flukten fra landsbyen var eneste mulighet til å overleve) til teaterlinjen på den videregående skolen i Amiens, finner han seg til rette:

Kanskje er jeg ikke homo, slik jeg trodde, kanskje har jeg hele tiden hatt en middelklassekropp, fanget i min barndoms verden".

Eddy Bellegueule / Édouard Louis' «Farvel til Eddy Bellegueule» (s. 171)

Édouard Louis er født i 1992. Før den skjønnlitterære debuten har han redigert en antologi om arven etter sosiologen Pierre Bourdieu, han som blant annet vektla betydningen av kulturell kapital i vel så stor grad som økonomisk kapital i et moderne samfunnshierarki.

Unge Louis har vært elev på prestisjeskolen École normale supérieure i Paris og arbeider nå med en doktorgrad. Hvordan er det mulig at en gutt fra en familie av skoledroppere, fra et miljø der flertallet av guttene begynner på fabrikken når de er 16 og jentene blir gravide før de er 18, kan få et slikt sosialt og kulturelt løft?

Sannhet eller løgn?

Farvel til Eddy Bellegueule

Det er storhet over denne lille romanen.

Debatten har gått høyt i Frankrike om hvorvidt den kan være sann, den skitne virkeligheten Édouard Louis beskriver. Vold og rasisme er en del av hverdagen i et hjem der regnet drypper inn gjennom taket, der far er arbeidsløs fabrikkarbeider og mor ekstrahjelp på sykehjem.

Tidlig opplever Eddy at foreldrene skammer seg over ham og lyver for andre voksne for å dekke over at han er annerledes. Selv møter han heller sine mobbere i en tom korridor på skolen hver dag og mottar den uunngåelige julingen fremfor å avsløre nedverdigelsen og skammen for medelever eller lærere.

Intellektuell

«Farvel til Eddy Bellegueule»​ er en smart roman. Den kunne fort bli tårevåt og selvopptatt, det er nesten vanskelig å se for seg at en personlig mobbehistorie som dette ikke skulle bli det.

Men denne unge forfatteren løfter blikket. Kapitlene har titler som: «Væremåte», «Mannsrollen», «Portrett av moren min om morgenen» eller «Portrett av moren min gjennom hennes egne historier». Overskriftene indikerer et analyserende blikk, og det er nettopp dette blikket Édouard Louis besitter: Han beskriver et helt miljøs strukturelle sannheter like mye som han beskriver seg selv.

Og dette er noe av storheten ved denne lille romanen. På den ene siden er fortellingen minutiøs-konkret og refererer overraskende detaljerte inntrykk fra et barn som føler seg utenfor. På den andre siden skildres spennet mellom den harde realismen og de milde drømmene. Teksten inviterer, helt uten å bli høytflyvende, til refleksjon rundt de store, franske temaene frihet, likhet og brorskap.

Spark til overklassen

Borgerskapets hang til å romantisere ulykke, får sitt pass påskrevet:

Når kvinner, svarte og fattige skriver, er det «vitnesbyrd». Når middelklassen skriver, er det litteratur.

Eddy Bellegueule / Édouard Louis

Eddy Bellegueules klassereise er unik. Samtidig var den mulig. På den måten bekrefter han på et vis de bedrestiltes oppfatning av at det ikke nødvendigvis er ujevn fordeling av materielle goder som lager klasseskillene, men snarere enkeltmenneskets evne til å arbeide seg opp og frem gjennom kunnskap og innsikt.

Jeg vil vel lese Édouard Louis' fortelling som et unntak som bekrefter regelen. Det er bare med en usedvanlig intelligens, hardt arbeid og flaks at jeg-fortelleren kommer seg helskinnet gjennom og bort fra sitt nedbrytende oppvekstmiljø.

Spenstig oversettelse

Oversettelsen til Egil Halmøy fortjener honnør. Språket er smidig, usensurert. Der foreldre og venner siteres, gjengis dialogen i et muntlig, bredt østkantspråk med a-endelser og slangord. Kraftuttrykk og nedsettende betegnelser på homofile og innvandrere florerer, her viser oversetteren et stort register uten at vi får følelsen av at han har sittet med ordboken mellom hendene.

Fortellingen om forvandlingen fra Eddy Bellegueule til Édouard Louis er – inkludert epilog – på 170 små sider. Den er fort lest, men blir ikke så lett glemt.