Underholdende mosaikk fra Egypts nære historie

Al Aswanys «Den kongelige egyptiske automobilklubben» kan godt leses som en replikk til den arabiske våren. Korrupsjon i maktapparatet får sitt.

Han er en god formidler av menneskelige laster, den egyptiske forfatteren Alaa Al Aswany. Et par dydsmønstre skildrer han også - hva er vel en underholdningsroman uten helter? - men først og fremst er det den skrøpelige moralen til høy og lav som pipler frem i Al Aswanys fortelling.

Brytningstid

Vi er i Kairo i overgangen fra 1940- til 1950-tallet. Egypt lider fremdeles under osmansk og britisk innflytelse. Ikke minst kommer de tidligere koloniherrenes makt til uttrykk i uformelle deler av samfunnet. Den kongelige egyptiske automobilklubben ledes av en brite, det er en klubb for de velstående der bare utlendinger er medlemmer og egypterne tjenere. En fordeling klubbens leder begrunner slik:

Som i kollektivromanen «Yacoubian-bygningen», har Al Aswany funnet seg et hus handlingen springer ut fra. Rikmannsklubben, der også landets sterkt korrupte skjørtejeger av en konge tilbringer tiden sin, er sentrum for de mange historiene. Sjefen for tjenerne, Kou, regjerer med jernhånd. Tjenerne får knapt lønn og lever av tipsene de får fra klubbens medlemmer. Kou innkasserer prosenter og deler ut fysiske avstraffelser etter eget forgodtbefinnende til de underdanige og forsvarsløse ansatte.

Slik har det seg at lagerarbeideren Abdel Aziz Hamam mister livet. Vi følger hans kone og de fire halvvoksne barna i tiden fremover, den selvopptatte Said, horebukken Mahmoud, studenten og demokratiforkjemperen Kamel og søsteren Salha, skolelyset som tvinges inn i et katastrofalt ekteskap. Sex er en drivkraft i de fleste fortellingene, lidderlig utlagt hva enten det gjelder de svært lite sjenerte gatenaboene eller den utenlandske overklassen.

• Les også: Anmeldelsen av «Yacoubian-bygningen»

Fargerikt, men svart-hvitt

Al Aswany skildrer et samfunn som kan synes låst fast i gamle maktstrukturer der rike, selvbevisste utlendinger står på den ene siden og fattige, krypende egyptere på den andre; her er menn med deres seksuelle lyster på den ene siden og kvinner med kroppen som fremste salgsvare på den andre.

Men det er urolige tider. Noen tør stå opp mot overmakten. Kamel blir vår helt både i den gryende folkebevegelsen for nasjonal frihet og som forsvarer av menneskeverdet på tvers av kjønn og hudfarge.

Det er lett å la seg rive med av Al Aswanys blomstrende fortellerglede. For min del blir det for mange stereotypier til at historiene løfter seg over underholdningsplanet.

Den selvoppofrende jus-studenten Kamel skriver selvfølgelig også dikt, den unge, muskuløse Mahmoud tjener gode penger på gamle, utenlandske enker som vil ha sex med unge, mørke menn, datteren til den britiske sjefen for automobilklubben er opprørsk og forelsker seg i Kamel etter å ha lurt seg unna kongens kåte grep.

Motvekt til maktmisbruk

Skildringene av psykologien hos folk som har vært undertrykt så lenge at de selv tror maktfordelingen er naturgitt, er imidlertid interessant lesning. Hvordan kjempe for rettferdighet når man aldri har opplevd rettferdighet? Hvordan slåss for ytringsfrihet når man aldri har fått ytre seg? Regimekritikken i Al Aswanys fortelling oppleves sikkert sterkere i hjemlandet Egypt enn i vårt liberale og demokratiske Norge.

«Den kongelige egyptiske automobilklubben» kan selvfølgelig leses som en replikk til den arabiske våren. Korrupsjon i maktapparatet får sitt, enten vi leser 1950 eller 2011.

Forfatteren holder sørgelig nok feighet frem som den vanligste egenskapen hos egyptere flest. Desto større heltestatus får de som tør protestere mot overmakten. Noen enkel vei å gå, har de i følge Al Aswany ikke.

• Les også: Anmeldelsen av «Chicago»
• Les også: – Det er alltid farlig å være forfatter