«Anton og andre uhell» er en skikkelig morsom bok. Selve plottet er ikke morsomt i det hele tatt. Anton bor alene med faren – moren er død – og en vakker dag, når Anton er 12 år gammel, får han høre av faren at han egentlig er et uhell. Far og sønn står og lapper en sykkelslange, og så kommer det:
Dette uhellet med gummien for snart tretten år siden er altså Anton.
Damejakt
Hysterisk morsom. Pinlig. men også sår. Det er karakteristikker for Gudrun Skrettings barnebokdebut.
Antons bestevenn Ine mener pappaen kanskje er litt deprimert, og at han trenger en dame for å rette opp balansen. Da vil han sikkert også forstå at Anton ikke var et uhell, men selve meningen. Damejakten er i gang.
Å prøve å finne partner til en enslig forelder er ikke noe nytt tema i barne- og ungdomslitteraturen. Denne jakten har det kommet mye komikk av før, både på film og i bøker. Ayca Koca gjorde en god innsats med «Yoko Onur - et balleliv!» nylig, for noen år siden underholdt Maria Parr med samme tematikk i den usedvanlig sjarmerende «Vaffelhjarte».
Suksess-oppskrift
Debutanten Skretting følger i det hele egentlig en velprøvd og sikker oppskrift:
To venner tar en utfordring. Gutten er forsiktig og pysete, jenta er handlekraftig. Forviklinger oppstår underveis i arbeidet med å løse oppgaven. Vennskapet settes dessuten på prøve – et vennskap som kanskje egentlig er gått over til forelskelse, uten at de to vennene vil innrømme det.
Men hva er nå galt med en oppskrift som garanterer suksess? Fredrik Skavlans metoder ble nådeløst avdekket i «Underholdningsavdelingen» her forleden, men betyr det at han må endre programmet?
Alle vet at har man først funnet veien til publikums hjerter, så er det ingen grunn til å forsøke seg på oppfinnsomme omveier bare for å gå seg vill.
Personlig vri
Det Gudrun Skretting gjør, er å videreutvikle og foredle en kjent dramaturgi. Og hun lykkes. Det skyldes først og fremst språket, som er levende, dobbeltbunnet og smart, det skyldes den sceniske kreativiteten og det skyldes evnen til (som Vigdis Hjorth forøvrig er en mester i) å maksimere situasjoner med pinlig potensiale. Misforståelsene blir forsterket, komikken skrudd til et ekstra hakk.
Identitet, vennskap, forelskelse. Kjærligheten som en utfordrende øvelse, både for voksne og barn. Det er ikke småsaker Gudrun Skretting debuterer med. Jeg liker at hun byr på flere alternativer for hvordan et lykkelig liv kan leves.
Kjønnsroller
Et par ganger ble jeg engstelig for kjønnsperspektivet i romanen. Hos Anton og pappaen serveres det frossenpizza og det lukter sure sokker. Hos Ole er faren opptatt av sykler og fiskestenger, mens moren baker verdens beste boller. Ulla, den første kjæreste-kandidaten i Antons «bli meningen-prosjekt», er en parodi på en godt voksen kulturdame med strikking i fingrene og dingeldangel i ørene. Desperat etter en mann er hun også.
Men Skretting redder seg heldigvis inn med mindre stereotypi hos de andre figurene i fortellingen, ikke minst i forholdet mellom Anton og Ine ligger det nyanser:
I tillegg til hysterisk lattervekkende situasjonskomikk, der pinlige misforståelser gjør lesingen nærmest uutholdelig, klarer Gudrun Skretting å skape en etisk overbygning over fortellingen.
Det er en erkjennelse som åpner opp, som ikke blir moraliserende, men som gir gjenkjennelse: Et uhell kan nettopp være meningen. Ingen mennesker kan være feil. Vi er alle verdifulle for noen.
