For lite høykultur

FORFATTER: Tobias Nordbø
TITTEL: Hasj og høykultur
FORLAG: Aschehoug

Luften i leiligheten Rosteds gate i hovedstaden er til tide så tjukk at du trolig kunne pakket den inn i plast og solgt den for hundre kroner grammet. Rundt bordet sitter to temmelig oppvakte og ikke spesielt trøtte typer og mekker jointer, mens de kritiserer sosiologifaget.

Sebastian og Aron er begge av rotnorsk herkomst, og har begynte å deale marihuana, for å slippe å handle på Kiwi når de egentlig vil handle på Meny.

Franskinspirert

Inn døren kommer så Preben fra beste Oslo vest. Preben jobber med en hovedoppgave med tittelen «Sjalusi og mindreverdighetskomplekser i Dag Solstad og Jon Michelets VM-kvintett.» Han er også med i Det norske Lauzunforbund – en forening fra det øvre sjikt, som kombinerer hasj og høykultur etter franske forbilder.

Preben er også den som introduserer Stendahl-syndromet for sine ikke fullt så bemidlede kompiser. Stendahl-syndromet beskriver en følelse av svimmelhet som kan overmanne oss i møte med virkelig stor kunst. Preben er av den oppfatning at dagens skjermtastende ungdom er blitt så avstumpet at de må ha rusmidler i tillegg for å kunne oppleve kunstopplevelser på et slikt nivå som den franske forfatteren Stendahl hadde i Uffizi-galleriet i Firenze på 1800-tallet.

Øl uten filter

Så langt så gøy. I sine lyseste stunder fanger «Hasj og høykultur» opp noen problemer og strømninger i dagens samfunn som det er all grunn til å diskutere. Er det slik at det er tyngre å få de mest attraktive jobbene i statsapparatet, hvis man ikke har vokst opp på Oslos vestkant? Hvorfor skal det være greit å drikke seg full på dyrt, ufiltrert øl, men ikke være greit å røyke marihuana uten filter? Hvordan kan det ha seg at strafferammen for narkotikakriminalitet er høyere enn for voldtekt? Denne indignasjonen, som det finnes mye av i hasjliberale nettfora, kommer også opp til overflaten i Nordbøs roman.

Hovedpersonen Sebastian ser ulikheten, og ser også at den nå ofte bunner i arv, slik den franske økonomen Thomas Piketty har pekt på, men interessant nok, fører det ham ikke i retning av det politiske venstre. Isteden forsøker han å ta den røykfylte snarveien inn til de lykkelig lottene på samfunnets kvist.

Liberale europeere

I «Hasj og høykultur» får vi et miniportrett av en generasjon unge europeere, som ikke skjønner bæret av høyrepopulismen. De er liberale i mange betydninger av ordet, og det er all grunn til å tro at de vil gjøre seg gjeldende også i europeisk politikk i valgene som står for døren i Frankrike og Tyskland – om enn kanskje ikke ennå i Norge.

Tobias Nordbø har det felles med sine forbilder Dag Solstad og Matias Faldbakken, at han ser tidsånden, og er i stand til å gripe den. Det som mangler er et litterært språk som matcher ambisjonene. Her er det mye tanker som plasseres litt tungt og umusikalsk i personenes replikker. Damene i historien er, med et mulig unntak av den festlige tyske DJ-en The funky Aryan, dørgende kjedelige. For mange gjentagende skildringer av folks antrekk har sluppet gjennom korrekturen.

Smerte i potten

Nordbø har begått god underholdning, ikke kunst, og det blir man ikke svimmel av. Hvordan skildre forelskelse slik at leseren føler det? Å lykkes med den kunsten burde kanskje være et svennestykke for norske debutanter?

Dersom Nordbø skal bli noe mer enn et litterært engangstilfelle, må han ved neste anledning hive inn litt mer smerte i potten.

• Flere anmeldelser fra NRK

Duenes tunnel. Historier fra mitt liv. av John Le Carré: «John Le Carré er 85 år, men prosaen i den selvbiografiske boken «Duenes tunnel» er ikke tynget av alder.»

«Bevegelsen. Det andre stedet» av John Ajvide Lindqvist: «Det som skremte vannet av meg før, duger i denne boken i beste fall som metafor på et samfunn i forfall.»

«Camille» av Pierre Lemaitre: «Med «Camille» prøver ikke Pierre Lemaitre å toppe den morbide galskapen til de to forrige i romanserien. Det skal vi kanskje være takknemlige for.»