Egentlig er skjønnlitteratur det motsatte av filosofi. Skjønnlitteratur gir tankene kjøtt og blod gjennom fortellinger. Å tenke abstrakte tanker, har vært filosofiens domene.
Men her kommer Kenneth Moe!
En vilje til å sprenge rammene
– Det er ikke det som hender med fortelleren i «Det åpenbare» som vekker interesse. Det er det som hender i ham, mener litteraturkritiker Knut Hoem.
«Det er først når man står overfor et annet menneske, og tror at det som står på spill i den relasjonen virkelig står på spill, at tingene får sin verdi, at mening oppstår og muligheter realiseres.» Skriver 29 år gamle Moe. Som om han skulle være en Sokrates eller en Seneca.
Hva er dette for en form for hobbyfilosofi? Hva har det i en roman å gjøre? Er ikke skjønnlitteraturen et sted der man snarere setter denne type livsfilosofi i scene?
Jo, slik er litteraturen, helt til noen kommer slentrende inn og sprenger de rammene. For denne bramfrie viljen til erkjennelse ble forfatteren fullt fortjent hedret med Tarjei Vesaas' debutantpris.
Den indre verden
Den ytre verden får temmelig begrenset plass også i bok nummer to. En svensk brannmann. En kvinne i kort skjørt på gaten utenfor vinduet. En ung mann med en unge på armen selger fortelleren fleinsopp. I den indre verden pågår det desto mer.
Fortelleren har tilbrakt så mye tid grublende i sengen at han har pådratt seg «sjelelige liggesår». Hvis bevisstheten går på tomgang og livsmeningen svinner hen, kan kanskje noe av dette la seg åpne opp med fleinsopp?
Ikke mer underlig enn Obstfelder
Når vi så blir med på skogstripp med en ung mann som er høy som en stork, viser det seg at verden ikke fortoner seg særlig mer underlig eller fremmedgjørende enn det Sigbjørn Obstfelder opplevde da han gikk rundt i storbyen og lurte på om han befant seg på feil klode. Men han hadde kanskje drukket absint?
Nei, det er ikke det som hender med fortelleren i «Det åpenbare» som vekker interesse. Det er det som hender i ham.
Hvordan stille sitt indre til skue, på en slik måte at det vekker gjenkjennelse og medfølelse hos leseren? Dette har forfatterne balet med siden modernismen oppfant tankestrømslitteraturen, som raskt fløt raskt utover sine bredder i utflytende, kjedelige romaner.
Lykkes med å involvere leseren
Av modernismen er det bare småbiter igjen, og det vet Kenneth Moe. På disse små bitene heller så Kenneth Moe et glovarmt ønske om å koble seg på verden.
Når han så nyktrer til, fremstår vel hele trippen ganske tåpelig. Men selv om Moe ikke klarer å skildre rusopplevelsen på en måte vi ikke har sett før, lykkes han med å involvere leseren i forsøket. Derfor er «Det åpenbare» blitt en god roman.
Hvor skal vi hen neste gang, Kenneth?
